Fremtidsfrykt er farlig for barn, ungdom og voksne, lærer jeg når jeg googler begrepet. I Psykologitidsskriftet var fenomenet sågar viet en hel artikkel i 2008.
Flere og flere bankansatte oppsøker psykolog i den vanskelige tiden amerikanske banker nå er inne i, melder nyhetsbyrået Reuters. Forrige uke kom den sjette og syvende bankkollapsen i USA hittil i år, og amerikanske bankansatte er ikke lenger bare redde for å gå glipp av bonuser, de frykter mest av alt for jobbene sine.
Er det for patologi å regne å frykte fremtiden? Var det patologisk å være engstelig i det globale krakket i 2008, når lånekunder mistet gård og grunn, og arbeidere mistet jobbene? Det som etter min mening var patologisk, var heller at man prøvde å løse problemene ved å ty til psykologer, ikke ved organisert folkelig motstand mot blant annet finansialisering av vestlige lands økonomier.
Vi har lagt det bak oss nå. Vi tenker ikke lenger på det NRK kaller finanskrisen (som om det bare har vært én), på at mange land ble rammet som dominobrikker da USAnske finansinstitusjoner ble insolvente i 2007-08. Vi har ikke en gang lagt merke til at regulering av finansakrobatikk i USA bare nominelt er økt siden den gang. Ifølge det innledende avsnittet i Wikipedia-artikkelen om finanskriser (dessverre ikke oversatt til norsk) strides de lærde om årsakene til finanskrisene, men enes om at man ikke har lært å forutsi og unngå dem.
I Norge går det så bra så, får vi vite; fremover faktisk. De norske myndighetene, NHO, bankene og SSB forsikrer nesten daglig at 2025 blir et godt år, med økt kjøpekraft, nemlig. Optimisme er viktig for næringslivet. Derfor snakkes det mindre om at kommunale avgifter, nettleie, forsikringer og lign. stiger og vil måtte fortsette å stige pga. av tiltak i forhold til kildesortering, vann og avløp, flomvern, rassikring, osv. Alt det vi importerer med en svekket krone, fortsetter å bli merkbart dyrere, men det skal vi ikke tenke på. Nei, for fremtidsfrykt vil vi helst ikke ha noe av. Fremtidsfrykt er skadelig for økonomien vår. Den hemmer forbruk, demper investeringsiver og stimulerer politisk sinne.
Bør forbruk stimuleres? Er investering noe vi blindt hilser velkommen? Jeg har ingen BI utdannelse, så vi får ta den diskusjonen en annen dag. Men her og nå vil jeg slå et slag for politisk sinne.
Her til lands fortsetter vi nemlig å kjøre “lett underholdning” og Maskorama som om livene våre avhang av sorgløshet. Jeg benyttet meg igjen i dag av et flott tilbud til dem som kan logge seg inn på Oslos kommunale bibliotek, Deichman. Gjennom biblioteket kan vi nemlig få adgang hjemmefra til svært mange norske og utenlandske aviser og blader. Utvalget er overveldende, så jeg klikket på “Kategorier” i håp om å få oversikt. Her er de:
Som sagt, lett underholdning.
Jeg vil dog understreke – og takk til Deichman – at om vi blåser i kategoriene og i stedet blar tålmodig, så finner vi Aftenposten, om ikke Klassekampen.
Det er nok likevel ikke på bibliotekene de fleste søker lett underholdning, men heller på kabel-TV.
På TV er “thrillere” tingen for mange. Det er ikke nytt. Jeg har aldri forstått hvorfor, men jeg prøver meg her med noe som kunne ha vært innledningen til en hypotese om en fiktiv Eirik:
Eirik er aldri jublende glad, aldri beruset av kjærlighet for damene han til enhver tid er sammen med. Men når han ser på en thriller, så er det noe som beveger seg inni ham. Han lever. Etter å ha sett filmen er han faktisk litt begeistret.
Når jeg spør: Men blir du ikke redd? ler han avvæpnende og svarer, “Det er jo bare fiksjon, ikke virkelighet”.
Når jeg sender ham link til en dokumentar om hva som har foregått i Gaza de siste 16 månedene, svarer han: “Too much. Orker ikke.”
Danskene har produsert miniserien “Familier som våre” (vises for tiden på NRK), som slett ikke er en thriller, i alle fall ikke til å begynne med: Hvordan håndterer de danske myndighetene at landet i umiddelbar fremtid ikke lenger vil kunne driftes pga klimaendringer? Filmens premisser er at de a) velger å holde kjeft om problemene til det er for sent å redde landet, b) lover å bruke landets siste ressurser på å gjøre det mulig for landets borgere å starte opp som flyktninger annetsteds
Jeg kjenner godt igjen filmens premiss (a). De gjør akkurat det samme her. Premiss (b) bør i teorien være kjent for oss alle, i den forstand at politikere i et demokrati i prinsippet skal tjene dem de representerer. Allerede i første episode blir det imidlertid klart at de som tilhører den enge, informerte krets – de som er innafor – sørger for sikkerheten og en fet valutapakke til deres nærmeste. Resten av befolkningen vil måtte ta til takke med det som måtte være til overs.
Jeg har bare sett to episoder, men jeg synes de alene kunne være en egen film: Dette burde vekke, tenker jeg. Vi er vant til å tenke at flyktninger er et problem som kommer til oss; at vi enten må være steile og nekte dem adgang eller humane og slippe dem inn. Men sett nå at det er vi som er flyktninger?
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at Danmark ganske snart kan bli offer for det stigende havet. Mener jeg.
Men nei, min hypotetiske Eirik sier: “Det er helt urealistisk at dansker skal måtte “flykte” pga av klimaendringer. Serien mangler relevanse og er uinteressant.
***
Norsk presse forteller oss ikke at det står dårlig til i EU, økonomisk altså, svært dårlig, og også politisk. Vi får heller ikke høre at stadig flere velgere i EU-land er EU-skeptikere. Vi får bare vite at de er “høyre-ekstreme.” Verre er det at en del av det pressen forteller oss er direkte usant eller i det minste misvisende. Jeg anbefaler f.eks. følgende søkestreng i Google: “congress 1.6 billion China”. (Det dreier seg ikke om midler til Kina, men midler til propaganda mot Kina på Bidens, ikke Trump’s, vakt.) Det dreier seg altså om 1, 6 milliarder USD!
Det er dessverre svært mange grunner til fremtidsfrykt. Klimaendringene, som aktivister og vitenskapsfolk har mast om i mange tiår, er nå blitt ganske så merkbare. Ikke bare på Svalbard og i Afrika. Skremmende, faktisk. Men har vi tatt det innover oss?
I oktober i fjor opplevde fylket Valencia i Spania en fryktelig flomkatastrofe. Jeg var da i fylket Cadiz – langt fra Valencia – og fulgte begivenhetene på spansk TV, som avbrøt andre sendinger og rapporterte om helvetet minutt for minutt, døgnet rundt i 3 døgn.) Bildene og de korte videosnuttene vitner lastet opp var grufulle, GRU-FULLE. Det meste er borte fra nettet nå; støvsugd. Vi skal ikke behøve å tenke for mye på klimakrisen. Nei, vi skal fokusere på “bærekraftig vekst”.
“Bærekraftig vekst”! Hvor lenge skal denne barnetimen få fortsette? Hvor mye verre skal klimaet måtte bli før vi skjønner at fortsatt vekst ikke kan være bærekraftig? Hvor mange flere mennesker må dø i branner og flommer eller miste hjemmene sine i klimakatastrofer og uunngåelige finanskriser før vi skjønner at vi spiller russisk rulett? For det blir ikke vi som dør først, blir det vel.
Mens jeg satt foran skjermen og fulgte med de husløse ti-tusener i Valencia, tenkte jeg også på Gaza, hvor folk har hatt det sånn, og verre, i mange mange måneder, ikke pga. klima, men pga av Israels ønske om å utrydde dem.
Det er ikke til å fatte, i 2024-25, at det finnes mennesker som er villige til å torturere og/eller utrydde andre for å kunne overta deres eiendom. Det er ikke til å fatte at slike mennesker er statsledere.
Vi nordmenn anser oss som et humant folkeferd, opptatt av menneskerettigheter. Allikevel avgir vi territorium (militærbaser) til en supermakt som medvirker til et fryktelig folkemord, til menneskeofring.
For tiden “ofrer” også vi menneskene i Ukraina. Dette gjør vi angivelig i “demokratiets” navn. Norsk presse vil selvfølgelig ikke se det slik, men Zelensky ble valgt av 73,23 % av stemmene fordi han lovet fred med Russland. Velgerne ville absolutt ikke inn i NATO. De ble lurt. Ukraina går til grunne fordi Vesten ikke ville tillate noe forlik med Russland i 2022. Jeg spør ikke, men påstår: “Ukraina-støtte” er regelrett menneskeofring.
Jeg snakket i går med en god venn som var sterkt uenig med meg. “Jeg har gode venner – flyktninger – fra Ukraina. Jeg synes at det Russland gjorde mot landet deres er helt forferdelig!”
Jeg prøvde å forklare at Ukraina er blitt brukt av USA og NATO for å svekke Russland. Min gode venn lyttet virkelig, men det jeg sa trengte på et vis ikke gjennom, delvis fordi min tirade var for kompakt, men delvis også av en annen grunn: Uavhengig av stormaktsspill, mente han, og selv om krigen går dårlig for Ukraina, så kan man ikke bare akseptere at en stormakt angriper en liten nabo.
Han minnet meg på – støttet av Eirik – at jeg jo sier akkurat det samme som ham i en annen sak, nemlig om Palestinerne. Vi må søtte dem, selv om det er helt klart at uansett hvor mye vi raser mot Israel, så vil palestinere fortsette å bli drept.
2-0 til dere to.
Og jeg skal gi dere et gratispoeng: Jeg sier nemlig også det samme om Norge. Vi burde ikke ha gitt oss for USAnsk press og gitt dem de 12 basene på norsk jord, selv om USA er verdens sterkeste og farligste land. Vi burde ha nektet. De kunne selvfølgelig ha utsatt oss for økonomiske sanksjoner, som de gjør med alle land som ikke adlyder dem. Da ville vi ha fått oss en økonomisk dukkert, men kanskje unngått en mye verre dukkert senere. Sett nå, for eksempel, at Trump kommer på at vi her til lands har olja. Sett at han bestemmer seg for å “ta” Norge, slik han akter å “ta” Grønland. Nei, ikke “nå”, men på sikt; ville vi med 12 USAnske militærbaser på vår jord ha den aller minste sjansen til å forsvare oss? Vi ville nok ikke fått hjelp av russerne.
Eirik og min anonyme gode venn må dog innrømme at det er forskjell mellom på den ene siden å medvirke til utryddelse av flest mulig mennesker i Palestina – og på den andre å nekte et naboland å bli medlem i en aggressive militærallianse.
Uansett hevder jeg at etterhvert som klima- og finanskrisene topper seg, vil stadig flere bli utsatt for menneskeofring på en eller annen måte. I mange tiår har vi sett sultende afrikanere dø – ofret – fordi vi ikke gjorde noe, eller ikke gjorde mer for å hindre tragediene på deres kontinent. Hver og en av oss tenker tross alt først på seg selv, ev. på familien. Slik er arten vi tilhører. Inntil slutten av middelalderen, var også klanen overmåte viktig, men etter en periode med nasjonsbygging, fulgt av flere hundre år med borgerkriger skjønte Europeerne til slutt at det var nesten like viktig å indoktrinere fedrelandskjærlighet som gudstro. Så en nordmann tenker først på seg og ev. familien, dernest på fedrelandet. Dessverre. Spør bare FrP.
Og vi tenker kort. Det er faktisk empirisk, intet mindre, bevist: Vi tenker kort. Vi i Norge bidrar derfor i all uskyldighet (altså svært indirekte) til fremtidig menneskeofring.
Ville ikke en smule fremtidsfrykt med tilhørende “fight-or-flight” respons være på sin plass i stedet?