Pelshvalen er tilbake på våre breddegrader. Jeg hører den synger. Luften er jo blitt litt renere nå som følge av Corona-tiltak; kanskje også havet? Eller forresten, er det virkelig sang jeg hører?
En venn i det hardt Corona-rammede Spania og jeg kommuniserer en del for tiden, her vi sitter i hver vår “sosiale avstand”, han i praksis i husarrest og jeg med hytte- og besøksforbud.
Dagens tema har vært chagas. (Det var spanjolen som begynte, fordi han har en boliviansk venn som pga. chagas nylig er blitt livsvarig arbeidsufør i en alder av 38.) Chagas tar hovedsakelig de fattige – mange fattige – i Latinamerika, og farmasøytiske selskap bryr seg derfor ikke om denne sykdommen.
Det er i det hele tatt mange svært alvorlige sykdommer i fattige land som den farmasøytiske industrien og økonomiske eliter ikke bryr seg nevneverdig om.
Nå kommer det riktignok endelig en malaria-vaksine, men hvem av de fattige får råd til å ta den? Her i vesten har vi i årtier hatt vaksine mot røde hunder, som er en helt uskyldig sak for alle unntatt fostre. Vaksinering mot Zika-virus (forbundet med mikrokefali hos fostre i mødre smittet under svangerskapet) er derimot enda ikke klar. Det er nettopp utviklet en vaksine mot Dengue-virus som bare må gis til folk som allerede har motstoffer mot Dengue, og som i for eks. i Thailand koster USD 87 x 3 (+ testing av serum antistofftiter)
Osv. osv.
En Covid-19-vaksine er derimot allerede klar til testing etter bare et par måneder, og vil bli klar til bruk om et år.
I NRK har de imellomtiden nesten sluttet å snakke om hva som skal skje med de innelåste flyktningene i Hellas (31.400), i Syria og naboland og i andre nødstedte områder. Jan Egelands askegrå, fortvilte ansikt dukker øyeblikkvis opp på skjermen, men fader straks ut i det leppene hans former et svimlende høyt tall. Publikum – vi – orker ikke tenke på, orker ikke se på, orker ikke vite, orker ikke høre det. Orker ikke, ORKER IKKE.
Jeg tror at vi i vesten trues av en annen, men like stor, krise som Covid-19, men jeg vet ikke hvordan den vil arte seg. Derfor formulerer jeg beskrivelsen av den som spørsmål:
Hvor lenge og til hvilken pris vil hver og en av oss klare å opprettholde sameksistensen mellom, på den ene siden, våre stort sett “humanitære prinsipper” og, på den andre, undertrykt kunnskap om at millioner etterlates uten våpen mot ulike mikrobiologiske (f.eks. viruser) og makrobiologiske og -geologiske (f.eks. ørkenspredning) fiender?
Hvor lenge kan vår tro på oss selv som rettferdig og demokratisk samfunn overleve det at vi forlater de andre, der de sitter fast i sine flyktningeleire, favelaer eller omgitt av utbrente marker. Med tårer i øynene snur vi oss og vinker, men de ser ikke våre tårer fordi de er allerede i ferd med å falle om.
Denne sameksistensen er så disharmonisk at den skriker. Noe vil måtte gi seg. Før eller senere.
Er det kanskje uling jeg hører?