Valget gikk som ventet, ikke sant? Man har det tross alt komfortabelt med den blå-brune regjeringen, ledet av den evinnelig avslappede, rolig smilende fruen.
Velgerne var engstelige: Hva er det som skjer med verden? Det er så mye som er skummelt, som Trump, IS, Russland… for ikke å snakke om den fremtidige flodbølgen av desperate klimaflyktninger…
Alle partier over sperregrensen forsikret at det går så bra så, men ingen var så overbevisende rolig og beroligende som den blå-brune fruen.
I dette valget stemte velgerne som Østens tre vise aper: Jeg ikke høre, jeg ikke forstå, og jeg ikke snakke. Dette er skolebokens oppskrift på benekting.
Jeg har en hund, og den er klok. Noen ganger lurer jeg på om hunder er klokere enn vi mennesker. Så vidt jeg kan se mangler de nemlig denne “evnen” til benekting som vi har.
Benekting er altså en av de såkalte forsvarsmekanismene, noe som ikke bare nevrotikere tyr til. Alle bruker vi forsvarsmekanismer (f.eks. rasjonalisering, fortrengning, sublimering…). Det er rett og slett ikke lett for et menneske å klare seg uten, om det overhode er mulig.
Man kan si at benekting er en overlevelsesstrategi for menneskeheten. Takket være den har befolkninger nektet å flykte, overgi eller underkaste seg, men har stått på mot alle odds, og mens flertallet kanskje ble drept, overlevde noen få, som fikk bære genene videre.
Benekting har flere forkledninger som f.eks.:
- “Det går til helvete uansett! Jeg kjører dieselbil som før.”
- “Hele klimakampanjen er drevet av folk som ønsker å kuppe markeder.”
- “Jeg kildesorterer og bruker Zalo, da synes jeg at jeg har gjort mitt.”
- “Jeg, derimot, kjører elbil og synes at jeg har gjort mitt.”
- “Det er bra at vi produserer olje og gass slik at det globale kullforbruket går ned.”
- “Jeg spiser nesten ikke sjokolade.” (Se forklaring nedenfor.)
Saken er jo at vi styrter av gårde i noenlunde samme tempo, og ikke vil se, ikke vil høre, ikke vil gjøre det vi må gjøre. For øyeblikket er det Spania som har overtatt trykket fra et stadig mer ulevelig Afrika – over 11 000 mennesker plukket opp av sjøen av spanske myndigheter i år – og så lenge Listhaug vokter våre grenser, er vi like trygge som Nord-Korea, og nesten like lite i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Samtidig roter vi stadig i glørne i Afghanistan hvor situasjonen for vanlige folk bare blir mer og mer håpløs (nå mest på grunn av IS, som trekker inn i landet etterhvert som de fordrives fra Syria og Irak). Men afghanske flyktninger vil vi helst ikke ha, takk.
(Det er like før jeg søker om svensk statsborgerskap. Svenskene klarer seg utmerket uten olje og uten å være medlemmer i NATO.)
Men vi kan trøste oss med at vi ikke er verst i klassen (følgende opplysninger er hentet fra El País 14.09.2017, “El cacao que se come a África”):
Elfenbens urskoger har krympet med 80% siden 70-tallet. Grunnen til det er at landet står for 40 % av verdens kakaoproduksjon, og etterspørselen etter kakao øker med 2–5 % hvert år. Kun 4% av landet dekkes nå av skog som for det meste er beskyttet ved lov. Landet har 23 nasjonalparker, men det drives likevel ulovlig kakaodyrking i dem. I 13 av de 23 nasjonalparkene er primatene helt utryddet og elefanten, landets nasjonalsymbol, er utrydningstruet. Elfenbenkysten har altså virkelig svin på skogen, og svinene heter Olam, Cargill og Barry Callebaut, som i sin tur selger til blant annet MARS og HERSHEY, som i sin tur selger til oss.
Men vi, nordmenn, ligger forhåpentlig ikke i verdenstoppen blant sjokoladespisere, så vi behøver slett ikke bekymre oss.