Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: August 2016

Innova

– Dere leverer hva slags tjenester, sa du?

– Vi finner den beste!

– Den beste hva?

– Personen til jobben.

– Altså et rekrutteringsbyrå?

– Nei vet du hva! Man rekrutterer til renovasjonsarbeid, ikke til skikkelige jobber, jobber det er verdt å ofre noe for, og…

– Er du arbeidsledig, er du kanskje villig til å…

– …vi har virkelig et flott konsept, og jeg vil forferdelig gjerne ansette min eldste og beste venn som statist.

– Statist? Men…

– Tro meg, du vil ikke klage på lønnen. Jeg regner med at du som skuespiller lever fra hånd til munn.

– Men jeg fikk da…

– Nå skal du høre: For å være Statoil-sjef, for eksempel, hjelper det lite å ha gode karakterer. Det er det uendelig mange som har. Det vi trenger er folk som oppfyller en viss profil. Det er lett å påvirke resultatene av en personlighetstest, særlig hvis du har tatt et par, så vi har designet en ny type test. Vi skal ikke spørre kandidaten hvordan han ville ha reagert i en gitt situasjon, vi skal presentere ham med situasjonen.

– Og hvordan vil dere gjøre det?

– Det er der statisten kommer inn i bildet!

For eksempel: Kandidaten kommer til mitt kontor, men jeg vil invitere ham til lunsj på en restaurant. Der skal vi møte en tredje person. Problemet er bare at jeg av medisinske grunner ikke kan kjøre. Det må han gjøre. Vi har litt dårlig tid, fordi tredjepersonen bare har satt av 20 minutter til oss.

– Og jeg skal være tredjemann?

– Nei, du skal være mopedisten som svinger inn på veien rett foran oss og som holder 40 km i timen.

– Du vil at han skal kjøre meg ned?

– Hehe, nei, jeg vil helst unngå det, men du er inne på noe. Vi forventer at han skal være temmelig kreativ for å få deg av veien for å rekke møtet. Og dersom vi faktisk rekker det, så skal du igjen dukke opp.

– Blodig og forslått for å kreve revansj?

– Nei, som utidig bror av ham vi skal møte.

– Utidig?

– Ja, han vil låne penger av sin eldre bror, og det interesserer ham midt bak at broren sitter i et viktig møte. Pinlig for storebror, selvfølgelig, ikke minst siden brødrenes gjenlevende veldig rike mor er glad i lillebror. Det som er litt spesielt med ham – med deg, altså – er at han – du – har på deg en Behring Breivik T-shirt. Du trykker altså bokstavelig din begeistring for Behring Breivik på ditt bryst.

– Og du vil at «kandidaten» som du kaller søkeren, skal slå meg helseløs! Hva skal man med fiender når man har slike venner?

– Nei, vi er bare opptatt av å velge ut kandidater som respekterer trykkefriheten. Nå? Vil du ha jobben?

– Hva gjør man ikke for å forsvare trykkefriheten?

Good guys?

Once, very many years ago, I had the temerity to argue a point of law with a public prosecutor. I say ‘temerity’, for one thing because he was a prominent public prosecutor whom I held in awe. More importantly, though, I knew nothing of law, and was arguing merely on the basis of what I thought was ‘just’. I thought, back then, that I knew the difference between justice and injustice.

He kindly listened to me for a few minutes and then suddenly flared: “Do you really imagine that any of this is about ‘justice’!”

I shall never forget that, not least since I have since learnt that my interlocutor was a man with an acute sense of justice.

For some years now, the world has been watching the painstaking deletion of what was once a proud and highly civilised nation: Syria. We have witnessed in dismay (or looked away ) as Syrians were starved, executed, tortured, poisoned or exterminated in other ways day after day, month after month, year after year. How many years has this been going on now?

Where are the good guys? Who are the bad guys? Do you see the dividing line between justice and injustice in this particular picture? I don’t.

Let’s say that Assad is a callous dictator. There is certainly no doubt that the Syrian authorities cracked down viciously on peaceful demonstrators back when it all started. The viciousness stunned us all, whereas the demonstrators insisted in going to their death unarmed.

I remember how, reading the paper over a coffee break at work, I felt tears welling to my eyes and, looking up, met the equally tearful eye of my colleague, who said – and I nodded – “surely, the Syrians must be the bravest people on earth!”

Do you remember? Demonstrating was suicidal in Syria, yet thousands and thousands did. Why? Why did they insist on demonstrating knowing that they would be shot at and that no demonstrating could force the authorities to satisfy their demands. What was their strategy?

Of course I don’t know, but maybe in a decade or four, we will learn that indications had been given to opposition leaders that certain governments would be interested in intervening, directly or indirectly, in the event of a Syrian debacle.

Meanwhile, let us look at the opposition. Assad is the press’s pet hate these days. Assad’s forces have engaged in chlorine warfare, we read, and there is every reason to suspect that the past Sarin massacres were perpetrated by ‘him’. I repeat: I have no sympathy with Assad, but what on earth can you say in the defence of the “opposition forces” who are holding the population hostage?! Do you really imagine that they want ‘democracy’? Do you really think, still, after all these years, that these guys are the good guys? Grow up: It’s not as though with Assad gone, the good guys will have their day.

However, that does not mean that there are not millions of honest and, not least, kind, brave and generous Syrians out there, most of them homeless, of course, like the Jews of old, and more recently, the Palestinians.

God help us for the mess we have all made of the Middle East!

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑