Month: June 2016

Det burde være forbudt å skrive lange bøker. Unntak kan til nøds være sivilisasjonseposer – i så fall må de være gyselig gode – men en bok med et par tre sentrale figurer …. Tror forfatter Saabye Christensen at leserne hopper over annenhver side?

De fleste av oss har jobber, mange av oss har dessuten barn, og alle har vi vel opptil flere interesser som sluker vår fritid. Så kommer altså denne forfatteren og slenger Magnet, nesten 1000 sider, i bordet! Det betyr i praksis at de færreste vil klare å komme seg gjennom en bok jeg glødende vil anbefale. Det er ikke en gang sikkert at jeg selv kommer gjennom den innen bibliotekets lånetid er omme – og for denne boka er det enda lang ventetid, derfor også strenge frister. Jeg fikk den på e-boklån tidlig i juni etter å ha stått på venteliste siden 8. desember.

Nei, jeg hopper ikke over noe som helst når det er Saabye Christensen som skriver, rett og slett fordi så mye i selve teksten hans er slående, mer enn det, glitrende. Når han er i slaget er hvert ord riktig plassert og treffende.

Dette gjelder riktignok ikke hver setning – det skulle bare mangle – og hele avsnitt kan bli trøttsame. Det tok meg for eksempel en god stund å bli innforlivet med Jokum, hovedpersonen, fordi fortelleren hverken var inni Jokum eller utenfor ham. Vinkelen var på et vis uheldig, og dermed virket Jokums (eller fortellerens?) betraktninger om Jokum krampaktig snedige.

Men så skjønte jeg til sist at Jokum faktisk er snedig, og dermed glemte jeg alt om vinkling.

I likhet med så mange av personene i Saabye Christensens forfatterskap, har Jokum det han selv vil betrakte som et lyte. Han er for lang. Dette foranlediger en del komikk i et forløp som ellers kunne ha blitt i mørkeste laget. Dessuten slipper forfatteren å vikle seg inn i psykodynamiske utlegninger for å forklare hvorfor Jokum er sårere, mer ensom og mer følsom enn de fleste av oss.

Selv om han er «mer … enn de fleste av oss», vil jeg tippe at de fleste av oss vil gjenkjenne som sin egen mye av hans sårhet og følsomhet. Forskjellen mellom «de fleste av oss» og ham er at han har det sånn bestandig; han unnslipper aldri følelsenes tyranni. Han er for eksempel inderlig takknemlig og glad for gode ord og varme og tviler samtidig på oppriktigheten av dem. Det er ubehagelig, det må enhver kunne forstå, veldig ubehagelig, og det kan kan bikke over.

Det gjør det. Det blir for mye for Jokum. Dermed får vi – med på kjøpet, så å si – en stilisert, nesten surrealistisk beskrivelse av et kort opphold på  lukket psykiatrisk avdeling. Det merkelige er at så ubehagelig som den hermetiske verdenen er, så er jeg ikke sikker på om Saabye Christensen tar entydig avstand fra den. Det jeg er sikker på er at oppholdet beskrives som like invasivt som et kirurgisk inngrep, og liv kan gå tapt. Det må finnes svært gode grunner til å utsette et menneske for noe slikt.

Det er ikke ofte jeg leser norske romaner. Jeg begynner likevel gjerne på bøker som er skrevet av Saabye Christensen, fordi jeg nyter hans lødige prosa. Livene han beskriver blir imidlertid fort for mørke og smertefulle for meg. Denne romanen var jeg likevel oppsatt på å lese ferdig, koste hva det koste ville, fordi man hadde forespeilet meg at den handlet om «kunst». Det var først midtveis at jeg forsto at den faktisk gjør det. Den handler om kunst og det gjør den helt fra begynnelsen av.

Hvordan opplever en leser prosessen til Kafka, for eksempel? Hvordan griper det vi leser inn i våre liv? Hvordan står vår opplevelse av bøkene i forhold til litteraturviternes syn? Siden Jokum er så ensom, er hans forhold til det han leser og ser umiddelbart og personlig. Han har ingen forutsetning for eller ønske om å vite hvordan trendene forventer at han skal forholde seg til det ene eller det andre. Han foretrekker å se nøye på ting heller enn å omgås mennesker, og han funderer over det han ser, over hvordan tingen en gang kan ha blitt brukt, daglig, kanskje, eller var det bare i en enkel festlig anledning? Han grubler over hvordan den kan ha vært forbundet med forventning eller forfall, og han dokumenterer ikke tankene sine, men det han har sett, ting, med et kamera. «Jeg er ingen kunstner,» sier han, «bare en samler».

Men kunstbransjen øyner en mulighet til å gjøre store penger av de ukunstlete bildene hans. Jokums «ting» løftes ut av den ensomme mannens mørkerom og får vinger. Vingene er det markedsføringen som sørger for.

Dette er altså ikke minst en bok om forholdet mellom «kunst», marked og forbruker.

Jeg tror ikke forfatteren stiller spørsmålstegn ved skjønnheten i bildene. Og jeg tror heller ikke han tar avstand fra at innpakningen av en vare kan være vel så avgjørende som selve varen. Selv om Jokum misliker det han oppfatter som juks og jåleri, ender han opp med selv å velge bildenes nydelige titler, som jo ikke har noe som helst å gjøre med hva han tenkte da han tok dem. Så det er litt juks – men jo, det er definitivt vakkert og tankevekkende. Jokum lærer seg til å lage historier med bildene sine, slik at tingene han avbilder ikke lenger forteller sin egen historie men underkastes kunstnerens ide. Er Jokum da fortsatt bare en samler? Eller er han blitt en kunstner. Og hva er kunst, spør i det minste jeg. Og hva er kunstens pris?

Er det kunstens historie, eller kanskje heller kunstens skjebne, Saabye Christensen skisserer her? I så fall legitimerer det bokas lengde.

For et eller annet sted i prosessen får vi en vond smak i munnen. Jokum får en vond smak i munnen. Prosessen, ja. Boka begynner med tanker rundt Prosessen, og Kafkas roman spøker for oss gjennom det hele. Igjen: Hvem av oss har ikke opptil flere ganger i livet utbrutt eller i det minste tenkt: Dette er jo helt Kafka.

Saabye Christensen har lagt bånd på sin ekstravagante prosa i denne boka (dessverre, etter mitt syn), men han fornekter seg ikke i glitrende og himmelropende festlige beretninger om oppløsning. Jeg som slett ikke har tid til å lese langer bøker, stjeler av nattesøvnen, kommer sent på jobben, og henger med i alle “kunstens” brå svinger i en rutsjebane jeg frykter er en tro kopi fra virkeligheten.

Jeg skriver dette nå som jeg bare har lest 78 % av boka, fordi jeg ikke er sikker på at jeg vil ha tid eller krefter til å skrive noe som helst når jeg er ferdig med den.

Dersom jeg ikke rekker å avslutte de siste 22 % i løpet av de 8 dagene jeg har igjen av lånetiden, vil jeg måtte kjøpe den. Er det derfor den er så lang, tro, for at jeg skal måtte kjøpe den? I så fall må jeg bare bøye meg og erkjenne at denne boka skal jeg gjerne finne plass til, selv etter at jeg har lest den.

Glemte jeg å nevne at dette er en kjærlighetshistorie?