I Dagens næringsliv for noen dager siden kunne man se følgende overskrift: “Argentina på kanten av ny stats-bankerott”, etterfulgt av en artikkel som ga inntrykk av at nå var argentinerne uskikkelige igjen.
Men da jeg hørte samme historie fremstilt i spansk nasjonal radio fikk jeg et annet inntrykk, og jeg ga meg til å undersøke betydningen av “gribbefond”.
Da Nestor Kirschner ble president i Argentina i 2003, hadde landet i en årrekke vært vannstyrt av en serie korrupte ledere, hvorav den mest kjente var den frivole og latterlig narsissistiske Carlos Menem. Under en glitrende overflate med lysende nattliv, Harrods, og en global forestilling om at Argentina var et av verdens rikeste land, rullet oppgjørets time stadig nærmere. I ettertid ble sagt om Menem at det eneste han ikke hadde privatisert var kloakken. Men det skjønte man ikke før det var for sent.
På det tidspunktet var det ingenting, absolutt ingenting, igjen å tilby pantelånerne, og folk fikk værsågod dra ut på gaten og bytte til seg dagligvarer mot andre dagligvarer.
Med “dagligvarer” må man forstå det mest kritiske, nemlig mat. Annet var ikke å tenke på for de fleste. Men alle som kjente litt til Argentina på den tiden har hørt historier om eller kjenner noen som seilte over Rio Plata (sølvelven) med båten lastet av “penger”. Jeg kjenner noen som er svigersønn av en slik en.
Inn på scenen kom så Kirschner, en jurist ingen hadde hørt om. Han klarte utrolig nok å bremse Argentinas ferd ned i avgrunnen. Riktignok var alles sparepenger i alle banker sporløst forduftet på grunn av pesoens kollaps, og fattigdommen var bunnløs. Middelklassen var utslettet og dersom en ikke var villig til å brette opp ermene og begynne fra grunnen av, uten sparepenger (men ikke uten gjeld!) fikk en bare pakke sammen. Argentina var et druknende land. Under Kirschners styre klarte landet imidlertid så vidt å heise seg opp på bredden igjen.
Det skyldtes blant annet at Kirschner kjørte beinhandle forhandlinger med kreditorene og fikk refinansiert 92 % av statsgjelda. Avtalen hans med kreditorene gikk ut på at Argentina skulle betale tilbake USD 0.30 per dollar. Den som nektet å reforhandle var imidlertid et Cayman Islands basert såkalt “gribbefond”, NML Capital, LTD.
Det har seg nemlig slik at Argentina har tilbakebetalt i henhold til avtalene. Men i disse avtalene finnes en klausul, “pari passu”, som sier at om man betaler den ene, skal man betale alle, også (viser det seg) dem som ikke reforhandlet. Denne klausulen har gribbefondet gjort gjeldende.
NML Capital har altså saksøkt Argentina og fått medhold. Argentina anket, og i forrige uke falt dommen i USAs høyesterett: Argentina må betale gribbefondet. Den samme “pari passu”-klausulen som ligger til grunn for gribbefondets krav kan gjøres gjeldende av alle dem som får tilbakebetalt i henhold til avtalene og dermed kan det være duket for at Argentina igjen blir et uland.
Ok, du tenker kanskje at dersom du låner kr 100 til Askeladden, så vil du gjerne ha kr 100 tilbake. Det er jo i for seg greit nok. Men legg altså merke til uttrykket “gribbefond”, eller “vulture fund”, “fondo buitre”, som det heter på utenlandsk. Det er et selskap som “kjøper gjeld, statsgjeld, gjerne u-landsgjeld, til en sterkt redusert pris – for deretter å kreve tilbakebetaling basert på det opprinnelige gjeldsbrevet, med renter” (kilde: Wikipedia).
Nei, jeg ble heller ikke særlig klokere av den norske Wikepedia-artikken. Men vi har jo nylig hørt om Lehman bros. og andre som blant annet spekulerte i folks nød, som kjøpte og solgte forfalt, ubetalt gjeld – “bad debts” eller som spanjolene kaller det “deuda basura” (søppelgjeld) til en spottpris, som gamblet rett og slett.
Gribbefondene på sin side overtar deler av staters søppelgjeld, som de betaler en spottpris for, mot at staten senere skal betale full pris pluss renter til seg, gribbefondet. Dette er altså ågervirksomhet av verste Merchant of Venice sort. Så ille er det at American Jewish World Service gikk ut og agiterte mot det. De klarte faktisk å utsette rettssaken en stund.
Blir det ingen slutt på finanshaiers nær uinnskrenkede anledning til å spre pest og misære? Alt dette på grunn av av at “vi” (jeg skal ikke her utdype hvem vi er) nok en gang ikke har “lært” av den nylig overståtte krisen – til tross for alt det har kostet millionvis (eller er det billioner?) av individer. For å være helt ærlig tror jeg ikke “vi” noensinne kommer til å “lære”, fordi vårt fremste mål ikke – jeg gjentar – ikke er en bedre verden for flest mulig. Det er et mål, ja, men ikke det fremste. Det kommer kanskje på tredje, femte, tiende, femtiende eller syvhundreogsyttiende plass.