Jeg er ikke helt sikker på hva slags dyr en pytonslange er. Det jeg vet, er betydningen av uttrykket “helt pyton”, nemlig “forderdelig ille”.
En pytonslange er altså et dyr, slik mennesker er dyr, slik såkalte “killer whales” er dyr. Jeg bruker det engelske navnet bevisst for å understreke noe de 3 artene har felles: de dreper. Ellers ligner slangen og hvalen mer på hverandre enn på et menneske, i hvert fall av utseende.
Zoologer ser litt annerledes på det, siden de vektlegger at noen dyr utvikler fostre intra-uterint, mens andre overlater eggene til egen skjebne utenfor morens kropp. Denne inndelingen synes jeg er jålete. Jeg synes artene først og fremst burde klassifiseres ærlig ut fra vårt ståsted og våre behov, nemlig taktisk og funksjonelt. De kan for eksempel klassifiseres utfra hvor farlige de er. Vi er farligst, forstås.
En pytonslange omfavnet i følge La Liberation (lørdag 25. mai 2013) en zambisk gruvearbeider. Begge var de i en gruvesjakt, begge mente de at de hadde rett til å være i gruvesjakten, og begge var de alene. Gruvearbeideren var pinlig klar over at han var alene, mens slangen i det minste forsto at han hadde ingenting å frykte, ellers ville han vel ha stukket av. Han viste altså ingen blygsel, men omfavnet og ganske raskt nedla gruvearbeideren. Denne syntes omfavnelsen var ubehagelig, særlig da dyret viste tegn til å ønske å sluke ham.
Hva gjorde gruvearbeideren? Han brukte det eldste knepet vi som mennesker kjenner: Han lærte av fienden; han bet. Ja, han satte resolutt tennene i den muskuløse slangekroppen og hogg til så hardt han bare kunne. Så vet jeg ikke mer, fordi beretningen i La Liberation tok en pause der.
Jeg tyr til fantasien: Du omfavnes så fast at du blir svimmel. Du klarer ikke ordentlig å trekke pusten. Og med dine siste krefter biter du og slipper ikke.
Her går La Liberation i gang igjen, med et sitat fra gruvearbeideren: “Etter en lengre kamp falt halen til slangen slapt over knærne mine.”
Gruvearbeideren overlevde fordi han lærte av fienden. Han spilte djervt, og hva annet kan man gjøre når man har et monster over og rundt seg. Slik han følte seg, slik vet vi at utallige kvinner har følt seg gjennom tidene. Slik er det enda for mange. Enda er det utallige kvinner som blir nedlagt og spist. Men nå er de begynt å lære av fienden. Eller er de det?
Vi har i juni sett overskrifter som “19 drap – ti av dem er partnerdrap” (Aftenposten 5. juni). Det hverken overskriften eller artikkelen nevner, er at noen av partnerdrapene er blitt begått av kvinner. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tillit til at det var pyton-typer som ble drept og at rettferdigheten skjedde fyllest. (For vi vet alle at samfunnet vårt enda ikke gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot visse typer menn.)
Men min erfaring er at rettferdighet kun er et konsept, og knapt det. Jeg tviler sterkt på at kvinnene som dreper er stort bedre enn mennene som dreper. Men jeg skulle ønske det fantes statistikk om emnet.