Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: June 2012

Knausgård-parafrase

Noen ting er faktisk varige, utrolig nok. Ja, jeg vet det meste er forgjengelig, bier for eksempel, både som individer og som art. Hat er også forgjengelig, pussig nok, og George Bush er forgjengelig. Det er mye å glede seg over.

Som om ikke det var nok for denne lille solskinskommentatoren, må jeg nevne enda noe som er varig. I hvert fall langt mer varig enn jeg trodde. Det gjelder appelsinen jeg kjøpte 18. mai i år. Jeg vet det var 18. mai jeg kjøpte den og en appelsin til, for det var dagen jeg trengte niste på en lang flyreise med et barn på 1 år.

Jeg kjøpte de to fruktene fordi selgeren påsto det var mandariner, ikke appelsiner. Som kjent er mandariner lettere å skrelle enn appelsiner, noe som kommer vel med på et fly. Dette med at den kun angivelig var en mandarin, ikke en virkelig mandarin, er viktig for historiens videre gang, så hold fast ved det.

I dag stakk jeg hånden ned i sekken for å hente opp lommeboken. Hånden støtte på en appelsin. Det har den gjort ganske mange ganger, og hver gang har jeg tenkt: Jeg må ta å spise den appelsinen. Tanken har hver gang umiddelbart blitt etterfulgt at en annen tanke: Ikke nå. Men slik gikk det ikke i dag. For i dag var første tanke: Har ikke jeg støtt på den appelsinen før? Så i stedet for å romstere videre i sekken etter lommeboka, fisket jeg opp appelsinen og så på den.

Det var noe kjent med den. For det første så den ut som en mandarin, for det andre var den påfallende tung til å være mandarin. Jeg begynte å skrelle den og oppdaget at skallet satt dønn fast og nærmest måtte skrapes av akkurat som på appelsinen jeg spiste på flyet slik at det duftet appelsin av mine og ettåringens dynkede klær resten av dagen. Derfor, husket jeg nå, spiste jeg den gang ikke den andre appelsinen, den jeg kjempet med i dag 19. juni, stadig i år, over en måned etter at jeg hadde fraktet appelsinen i min varme mørke bag fra Spania til Norge.

Og det skal gudane vite: Bedre mandarin eller appelsin enn den jeg har drasset på den siste måneden har jeg sjelden opplevd maken til. Så søt og saftig var den at jeg knapt la merke til de to eller tre appelsinsteinene . Ja, det hadde den, appelsinsteiner, som de gamle mandarinene. Fast i kjøttet og tung som en blodappelsin, men avflatet i polene og med tynt skall som en mandarin, søtere enn begge fruktene, må dette ha vært en protofrukt, noe som både appelsiner og mandariner stammer fra, altså ikke en manpelsin, men en proto-manpelsin.

Her skulle det kanskje ha kommet en konklusjon, en avslutning eller noe. Men den blir det ikke noe av.

Så ille?

De to journalistene bak Watergate-avsløringene skrev for noen dager siden at Nixon nok var en større forbryter enn noen den gang ante.

http://host.madison.com/news/opinion/column/woodward-and-bernstein-nixon-s-crimes-were-worse-than-we/article_c9664e56-b3f8-11e1-bc67-0019bb2963f4.html

De dokumenterte sine påstander med sitater fra de såkalte “Nixon Tapes”.

På nettstedet http://www.nixontapes.org/transcripts.html finner vi de frigitte opptakene både som lydfiler og i utskrift, strukturert tematisk, etter person og kronologisk. Under Nixon ble for første og siste gang alle samtaler i visse rom i Hvitehuset tatt opp automatisk. (Tidligere presidenter hadde selv kunnet styre hva som ble tatt opp.)

Her ser vi for eksempel USAs linje overfor Chile fra 1971 til 1972. Vi hører nesten helt i begynnelsen om en mislykket CIA operasjon for å forhindre Allende fra å vinne valget og siden får vi konturene av hva Nixon og Kissinger akter å gjøre med saken. Tro meg, de herrer er handlekraftige menn.

Vi får også noen smakebiter på kosepraten mellom Nixon og beskytteren Hoover, også en meget handlekraftig mann.

Dette nettstedet er greit å vise til når man treffer på folk som ikke klarer å forstå at det virkelig var såååå ille.

Selvfølgelig er det ikke slik nå lenger.

(Men skulle det mot formodning være så ille, ville journalister eller andre klare å avsløre det?)

Psykiatri og Breivik

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?

Homage to András Schiff

Though it is extremely unlikely, Mr Schiff, that you will ever find your way to this obscure Norwegian blog spot, I address whoever may be reading it in English, as what I am writing is intended for you.

Or rather, not only for you; also for some of the people you hoped to reach when you allowed the Guardian to post links to recordings of each and every one of your eight remarkable piano recitals of and about Beethoven’s sonatas, at Wigmore Hall – I believe it was in 2006 [sic]. I am also addressing some of the people who (in 2012) insist on preventing us from enjoying your work and that of others.

In the course of the past week (in 2012), after I had discovered the Guardian’s link from 2006, I learnt that none of the people I told about your recitals at Wigmore Hall, had ever heard about them.

Not to beat about the bush, I hasten to insert the link to your recitals here:

Guardian and Andrass Schiff recitals

I find that though I have listened to “classical music” since I was born, I learnt and am still learning a great deal from your recitals; not only about Beethoven, but about music in general. And that was, perhaps, why you sacrificed your copyright interests; for as you say in your very first lecture, “music education is not what it should be”.

There is a chasm between “classical” and “popular” music, notwithstanding the fact that even “classical” music was once popular. Moreover, just as Beethoven could not help learning from Hayden – and personally, I do understand his reluctance to admit the fact – popular music owes most of its bag of tricks to classical music. The chasm is, in my mind, based on the wide-spread misunderstanding that “classical” music is esoteric, something that requires special skills.

You say that music should be played, not talked about, but frankly, I think you have proved the very opposite: interpretation of what is construed as esoteric, also requires words. And your words are just perfect!

I carry very little influence, I’m afraid. Or rather, I don’t normally care what influence I carry. Only when I see a good thing that should be made known to many, do I deeply regret that I do not have a bevy of acolytes.

Apart from a sincere desire to express my gratitude to you for the delicious hours I have spent listening to your Beethoven recitals, I have another agenda:

When I had listened to what you played, and your quiet explanations of why you played what you played the way you played it, I was convinced that there was overwhelmingly good reason for playing the way you did. I turned to an Internet store to buy four records played by you. Had I not heard your recitals, I would never have known more of you than that you are one of a large number of star pianists.

I repeat:

– I heard your exposés and was grateful because you gave them to me.
– I heard your exposés and was convinced that your interpretation of Beethoven sonatas was well-founded, to say no more.
– I heard your exposés and felt they awakened in me an interest to hear more Beethoven.

I now turn to producers of music and film, and IFPI who have much – very much – to learn about me and from you.

[“IFPI – International Federation of the Phonographic Industry – represents the recording industry worldwide with some 1400 members in 66 countries and affiliated industry associations in 45 countries.”]

  • I am a discerning customer.
  • I will not accept unquestioningly whatever you put on my plate.
  • I have no time to wait until a film or record is on sale where I live: I want it online when I am ready for it.
  • I don’t buy blindly: I want information about the film/record I download.
  • Unless you cater to what I want, I will buy nothing from you.

I admit that I do not represent a majority of your customers or potential customers. I put it to you, however, that people like me make up quite a large group, and unless you are absolutely certain that you will top every popularity list, you should consider our requirements.

As a result of IFPI’s absurd and counter-productive demands to the Norwegian Broadcasting Company (NRK), I and many others no longer have the chance to hear about records we might want to buy and films we might want to see. For instance, the likelihood of our hearing András Schiff is virtually nil. So chances are that sales of his records will be paltry in Norway. That is, of course, unfortunate for those who miss something they never even knew existed. It is also unfortunate for András Schiff and for the company that issues or publishes his work.

Fortunately for me, I read the Guardian, which was where I found the delicious link that has generated such a flurry on my part. Unfortunately for András Schiff, most Norwegians do not read the Guardian and are victims of IFPI, meaning they will hear no presentation of his or anybody else’s music (or films).

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑