Brev fra en pelshval:
Helt fra jeg så deg på svaberget har jeg tenkt på deg. Jeg hadde jo aldri sett en slik en som deg før, og det er jo ikke så rart siden dere normalt ikke vanker på mine trakter.
Selv var jeg utslitt og motløs etter min lange ensomme reise, men synet av det rosa, lave glatte berget gleder meg like mye hver gang jeg nærmer meg det. Finnes det noe sted vakrere landskap? Glem det spørsmålet, forresten! Selvfølgelig finnes uendelig mange steder som er minst like vakre. Poenget med de rosa svabergene er imidlertid at de, til forskjell fra svært mye annet vakkert, vil bestå lenge etter at den siste levende arten er gått til grunne her på jorda.
Og der, på en holme, sto du med underlig hvit panne. Jeg hvilte meg på en odde like nedenfor deg og vi så på hverandre: en representant for en art som er aldeles utryddet, og et av de siste individene av en art som snart bare vil kunne observeres utstoppet på museer. Vil det bli din personlige skjebne, forresten, å ende opp som fange i din egen for alltid urørlige, nedstøvete kropp?
Det finnes riktignok noen som arbeider for at arten du tilhører ikke skal gå til grunne. Men hvor mye har de å si i den globale sammenhengen som domineres av hensyn du og jeg ikke kan forstå?
De som avgjør klodens skjebne er ikke interesserte i slike som oss. La gå at de ikke bryr seg om meg – jeg er uansett en anakronisme – men du finnes enda, du og noen ganske få av dine artsfrender. Jeg løfter i tankene min hatt til de flittige, tålmodige biologene som så godt de kan prøver å synliggjøre deg og andre truede arter!
Men til dem som er mer opptatt av å kjøpe enda et par moteriktige sko eller en enda kraftigere bil, eller et enda kulere interiør… til dem retter jeg en advarsel, til ingen nytte selvfølgelig. Det er et veldig interessant og forvirrende trekk ved arten homo sapiens sapiens, at i det minste noen individer kan spille sjakk, og altså forutsi utvikling, men at evnen til å forutse lammes under visse forutsetninger. Det ville vært interessant å kartlegge forutsetningene for lammelse: Er det genetisk eller sosialt betinget? Har arten alltid vært like motvillig til å se i øynene og forsvare seg mot kommende katastrofer, eller er dette et trekk ved denne (den «vestlige») sivilisasjonen?
I Norge har man nettopp hatt valg. «Miljø» var overhodet ikke på dagsorden. Overhodet ikke! Samtidig er det ett og kun ett tema som har kunnet konkurrere med 22/7 de siste månedene: regnet. Det regnet og regner og vil fortsette å regne i mange år. Nordmenn føler seg som i Noas ark. Mange boligområder som før sto støtt må nå vurderes med henblikk på rasfare. Veier og jernbanespor vil bli flomutsatt. Det vil bli fravær fra jobb på grunn av vær, rett og slett. Uttrykket «syndfloden» er ikke så helt dumt i denne sammenhengen, siden klimaforandringene jo er menneskeskapte.
Men miljø og klima er nærmest bannlyst fra offentlig debatt. Jeg vil si det grenser til patologi.
Men, vesle dverggås, du og jeg får trøste oss med at uansett hvor mye havet vil stige i løpet av dette sekelet, så vil det alltid finnes rosa, glatt berg. Den vakre granitten som utgjør vårt grunnfjell går nemlig helt til topps, så vi har mye å gå på.