Jeg hører man klager over været. Det er ikke ordentlig sommer, sier man. Det regner for mye, sier man. Det er for lite sol. Høsten er kommet, sier man, sa man allerede i vår.
Ikke for det at jeg har noe jeg skal ha sagt. Jeg HATER vinter, og klager ikke bare over enkelte vintre men over vinter i sin alminnelighet. Hver vinter, klager jeg. Jeg forbeholder meg likevel urettmessig rett til å klage over at man klager over denne sommeren. Fra mitt ståsted er sommer per definisjon et strålende fenomen, uansett hvor grå eller våt den måtte være. Sett fra flyet er jo dette landet grønt, til forskjell fra nesten alle land på kloden.
I løpet av sommeren har man mimret man over den første månelandingen. Fra romfartøyet så astronautene vår klode og syntes den var vakker. Det var den sikkert, men sett fra jorden var ikke kloden like vakker. Den gang som nå var den ikke vakker fra ofrenes ståsted. Det har den aldri vært. Ofre har det vært nok av, til enhver tid. Det er min påstand at ofrene har vært i flertall, i overveldende flertall, siden tidenes morgen. Det er min påsted at de enda er det.
Her i Norge liker vi ikke begrepet offer. Bare ordet lukter vondt. Og det kan se ut til at man her til lands skal måtte spille kortene særdeles dårlig for å bli et fullblods offer. Å bruke narkotika fra ungdommen av er å spille kortene dårlig, for eksempel. Å investere i pyramidespill likeså. Når det kan være det aller minste grunn til å tro at en person har skyld i sin egen ulykke, kan vi til en viss grad forsvare at vi ikke ofrer stort for ofrene. Å komme rekende på en fjøl som imigrant på jakt etter et bedre liv er heller ikke noe å skryte av, til tross for at nettopp de som kommer hit i et forsøk på å kjempe seg ut av fattigdommen burde, fra vårt filosofiske ståsted anses so beundringsverdig.
Men for dem som i beste fall kan håpe på noen sjeldne rustbrune dråper fra et vannrør som skal forsyne en hel by, for dem som ikke kan koke risen sin fordi det ikke finnes veske å koke den i, er jorda ikke vakker. For dem — og for tiden dreier det seg blant annet om en stor del av befolkningen i India, et land som stadig når større høyder med hensyn til brutto nasjonalprodukt, men hvor størstedelen av befolkningen nå mangler noe så basalt som VANN — er vårt våte land et nirvana.
Vi har vann, men la det være helt klart: Vi har ikke vann fordi vi er bedre enn de som bor i India. Vi har vann fordi vi er heldige og bor i et land hvor det regner. Det overveldende flertallet av oss har ingen skyld i at India, og andre tidligere kolonimakter og nåværende invvesteringsobjekter forblir fattige. Vår skyld består kun i det at vi misbruker demokratiet vi har. Vi bruker det utelukkende til egne kortsiktige formål. Demokrati, slik vi opplever det her i Norden, er reell mulighet til påvirkning. Vi kunne ha stilt krav, både som forbrukere og som velgere som ville medføre et bedre liv for dem som lager det vi kjøper. Men vi stiller ikke slike krav.
Jeg er ingen historiker, men jeg synes det er gøy å lese historie fra tid til annen. Mitt intrykk er at alle store sivilisasjoner har gått under med nesten lovmessig regelmessighet. Jeg har ikke fantasi til å forestille meg at den sivilisasjonen vi lever i skulle være noe unntak. En dag, tenker jeg, blir vi tiggerne, de ulovlige invandrerne, i kulturer og verdensdeler vi nå håner.
I mellomtiden regner det her, et velsignet mykt og svalende duskregn på mitt ansikt når jeg sykler langs elven i mitt nærområde. Andre steder i verden dreper folk for noen dråper brunt giftig vann, noe jeg ikke kan noe for, men jeg skal i alle fall ikke forbanne de få rene dråpene som svaler mitt ansikt der jeg sykler. Jeg har på meg en vanntett og vindtett jakke. Jeg er varm, men ansiktet mitt kjøles ned av en deilig bløt og stille regn.