Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: March 2009

Replikk om antisemittisme

28.03.2009 /

Til de som i mangfoldets og toleransens navn holder seg for gode til å respektere religioner og kulturer som avviker fra vår egen humanistiske, åpne og på alle andre måter utmerkede kultur og religionsfrihet, vil jeg si at det ikke er en mannsalder siden man i Vest-Europa praktiserte rasehygiene. Norge og andre ikke-tyske nasjoner løftet som kjent ikke en finger for å stoppe rasehygienens mest uhyrlige konsekvenser før vi faktisk selv ble invadert og okkupert.

Den gang gjaldt det antisemittisme. I dag gjelder det fortsatt antisemittisme. Palestinere og arabere er jo som kjent også semitter. Men det er ikke lenger rasehat som er motivet for antisemittisme, og dermed er dette begrepet blitt en anakronisme. For det er faktisk staten Israel som begår de fleste “antisemittiske” overgrep for tiden, noe som fra et rase-orientert perspektiv er et paradoks.

Nei, problemet er at vi ikke liker kulturen deres. Vi liker ikke deres kjønnsroller, deres opptatthet av ærbarhet, ære og lignende. Vi liker ikke at de har mange barn, at de tror på en gud, den samme guden vi så skinnhellig trodde på for få år siden. Vi liker dem ikke, ganske enkelt. Vi er kommet lengre, synes vi, og vi er helt sikre på at det ståstedet vi har i dag, som avviker dramatisk fra det ståstedet vi hadde for bare 30 år siden, er bedre enn deres. Vi tenker ikke på at det ståstedet vi har i dag antakelig vil virke like latterlig om 30 år som det vi for tretti år siden hadde virker på oss i dag.

Svært mange av oss er kommet til at roten til all ufred er religion. Man avskyr altså ikke bare kulturen deres, men også religionen. Dermed gjør vi oss dobbelt skyldig i brudd på Menneskerettighets­konvensjonen, som prediker respekt for andre kulturer, religioner og raser.

Vi her er jo hevet over religion. Vi trenger ikke slikt. Tror vi. Vi tror på alternativ medisin, kjendiser, trim, egen toleranse, varig velstand, god mat, moderasjon, sex, konsum, investering, fotball og jubileumstaler, bare ikke på noen gud. Vi er trosnøytrale, tror vi, i den salige tro at det vi tror på ikke er tro men viten. Vi har store problemer med rusmisbruk blant unge, økende kriminalitet, psykiatriske problemer, voksende kynisme, rovbruk av naturressurser, fremmedgjøring og sosial fragmentering, men vi er salige i vår tro på at vi har funnet de mest avanserte løsninger på det meste.

Trosnøytralitet er i det hele tatt et begrep som bør slettes fra språkkartet. Pelshvaler og nordmenn kan nok hevde at de ikke er villige til å drepe mennesker på grunn av sin tro, eller manglende tro, men om vi ble sultne nok, kunne kanskje noen av oss … ja, hvem vet hva mange av oss ville gjøre da?

I den hellige trosnøytralitetens navn går vi til felts mot religion, blant dem verdens største religion, Islam. Gudskjelov er muslimer flest fredelige. For om de ikke hadde vært det, hadde vår lille oljeboble ikke klart å beskytte oss mot sinnet som våre krenkelser med rette hadde vekket.

Rasehat er ikke lenger inn, men antisemittismens arvtager blomstrer.

Jeg vil ha en blå ballong

15.03.2009 /

En pelshval kjenner ingen landegrenser. Dermed er pelshvalen på sett og vis en verdensborger, selv om den aldri har vært i Mongolia, for eksempel, eller i Bayern. Pelshvalen beiter her og der langs kyster, myser nærsynt på telt langs bredden og på barbente unger som leker mellom gresstuster og søppel, der det finnes både gress og søppel. Det later nemlig til å være negativt samsvar mellom gress og søppel: Jo mer gress, jo mindre søppel, og omvendt, forutsatt at kumøkk ikke defineres som søppel.

Langs Norskekysten er det lite søppel, desto mer gress, og pussig nok også lite kumøkk. Her bor folk ikke i telt. De har vinduer i sine boliger, så man kan se selv om man er nærsynt at flesteparten av dem tilbringer kveldene foran blafrende skjermer som utstråler sterke og skiftende farger. Disse skjermene tilfører her mye av den åndelige føden mennesket later til å trenge en god del mer av enn andre arter.

På samme måte som folk andre steder, søker folk her adspredelse, trøst, glede. Det gjør de blant annet ved å se på vanndrivende skrekkfilmer eller ved å krige med data-uhyrer. Forstå det den som kan. Denne artens hjerne er i sannhet et mysterium.

I sine små kokonger ved sine skjermer holder innbyggerne ved den lange kysten den globale virkeligheten fra livet. Om dagen, når de møtes over kaffekopper på arbeidsplasser, kan de dele inntrykk fra gårddagens sendinger og føle seg som ett folk, med ett språk, til forskjell fra andre folk med andre språk. Da er de i en stor kokong. De håper i fellesskap at de lune husene deres skal få bestå, at bombene fra Midt-Østen aldri vil lande her, at ørkenspredningen aldri vil strekke seg hit, at isen fra nord aldri vil komme tilbake.

Tenk om alle disse velfødde, veltrente hjernene, disse mysteriene, i fellesskap kunne ha oppfunnet egget! Tenk om de kunne klekke ut hvordan det som tross alt er igjen av klodens fabelaktige ressurser kan fordeles mellom klodens mange folk, slik at det blir mindre søppel og mer gress også langs alle andre kyster. Da vil det bli gode tider for oss pelshvaler.

Menn som hater kvinner

13.03.2009 /

På en skole i Tyskland har en ensom skoletaper gått fra konseptene og drept 8 skolejenter og tre kvinnelige lærere. Ytterligere 7 jenter ble skutt, men overlevde. Av de femten drepte var altså 11 kvinnelige. Knapt en tilfeldighet. Og han er ikke den eneste kvinnehateren, selv om ikke alle kvinnehatere går hen og skyter sine hatobjekter. Man kan spørre seg hvorfor kvinner blir lagt for slikt grenseløs hat av en god del menn.

Er det noe galt med menn? Er det noe galt med kvinner?

Når kvinner blir drept, er det kvinner det skal sørges over. Det er alminnelig folkeskikk, men pelshvaler eier ikke folkeskikk så også kvinner skal få sine pass påskrevne her.

Mange europeiske kvinner har mye til felles med medlemmer i den baskiske separatistbevegelsen ETA. Det de har til felles er ikke “terrorismen”, i hvert fall ikke i betydningen “drap”. Nei, det er noe annet, nærmere bestemt suggerende og retorisk bruk av det eggende ordet “VI”, som i “vi er blitt brent, drept, voldtatt, …” Og det er sant at baskere og kvinner en gang ble brent, drept, voldtatt, osv. Det er ingen tvil om det. Men de færreste av dagens europeiske kvinner og nålevende baskere har opplevd å bli brent eller drept. Voldtekt er et annet kapittel, riktignok.

I senere år har humanitære organisasjoner merket seg at voldtekt brukes systematisk i krig. Og det er en krig der ute. Jeg tenker ikke på Balkan eller Kongo, men på den evinnelige krigen mellom kjønnene, hvor hver og en, i en viss alder, går til drøye ytterligheter for å nedlegge byttet, eie det, få det på knærne, og på dette feltet er kvinnene nok på langt nær så uskyldige som de vil ha det til.

Dette er en krig som aldri vil ta slutt så lenge kvinner og menn har slik ustyrlig og primitiv lyst til å pare seg (biologisk sett fordi de er programmert til å få barn) – og vi får håpe de fortsetter med det en stund til ellers vil vår sagnomsuste art slippe opp for arvinger. I en viss alder tar de alle ustraffede midler i bruk for å tilegne seg det mennesket som tenner dem. Det gjelder kvinner, det gjelder menn. Det som ikke straffes er lov, men for mange kvinner er diskresjon på dette området utviklet til en edel kunst, så de avslører ikke sine metoder – noe menn gjør med desto større bravur – men poserer som omsorgsfokuserte, hensynsfulle, osv., osv., osv. fredsengler.

Etter den søte kløe, eller som i tyskerens tilfelle, når den søte kløe later til å utebli, kommer som kjent bakrusen. Dette skjer oftest når motpartene har oppdaget at de er hverandres fangevoktere. Da er det at menn begynner å snakke om kastrerende kvinner, mens kvinner snakker om uempatiske menn (for dermed å antyde i samme stenkast at motparten er psykopat). I denne leken er kvinner og menn like infame, men menn har ett fortrinn, som også er en viktig akilleshæl: På dette stadiet kommer de nemlig på at også deres mødre var kastrerende, mens kvinner ofte beholder et tilgivende syn på fedrene. Kvinner har dessuten den politiske agendaen på sin side. Det betyr i praksis, velgerne, og av dem er som kjent mer enn halvparten kvinner.

Dermed kommer jeg tilbake til dette forføreriske deilige ordet “VI”, som ETA bruker for å vedlikeholde en anakronistisk myte om at baskere undertrykkes, og som kvinner bruker for å vedlikeholde sitt saliggjørende selvbilde. Kvinner faller meget gjerne tilbake til offerrollen. Tok far for lite av husarbeidet, så gikk ikke mor ikke av veien for å bone gulv i julestria (på knærne, “for at det skal bli ordentlig gjort”). I dag finner mødre mer tidsriktige former for selvpining for å sette på spissen hvor mye mer hun utsletter seg selv enn far.

Menn husker både mors, eks-kjæresters og koners selvkorsfestende spill, lagrer minnene og sitter igjen med kvinnehat. Kvinner, som ikke hater sine fedre, har ett problem mindre enn menn, men til gjengjeld hates de for hva de er og for hva deres mødre var og for hva deres vakre, forføreriske døtre blir.

Det triste i alt dette er jo at noen menn og kvinner er, for det første, hederlige og for det andre ekte omsorgsfulle, hengivne, kjærlige – det gjelder både kvinner og menn – for det andre lykkelige i sine parforhold. Også de rammes av kvinne-/mannehatet. Også de kan bli skutt, voldtatt, anklaget og hatet.

Urettferdig, altså. Men urettferdighet er krigens vesen. Man kan spørre seg om det kanskje ville være en ide om kvinner og menn opprettet en krigsdomstol hvor subtil ikkefysisk vold ble analysert og margsløyd. Oppgaven for en slik domstol ville ha mye til felles med en domstol for finanskrim: skadene er ufattelige, men det er umulig å bevise noe som helst.

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑