Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: January 2009

Innvandring

31.01.2009 /

Det later til at den ulovlige innvandringen bare øker og øker. Skummelt, altså. Det må stoppes. Jeg har ikke noe imot utlendinger hvis de er utdannede og ressurssterke, men hvordan skal det gå når vi får inn alle disse forfulgte, voldtatte, torturerte, sultne eller hiv-syke analfabetene? Hver og en av dem er en udetonert mine. Slike folk kan tørne når som helst og drepe hele familier med øks, sine egne og andres, i ett eneste desperat øyeblikk. Vi kan ikke ha dem. Send dem tilbake. Hvis de kaster passene sine for ikke å bli hjemsendt, så send dem ut likevel, hvor som helst. Oppbevar dem i verste fall i flyktningeleirer på svenskegrensen. Da blir det fort slutt på Svenskehandelen og.

Det vil komme mange flere. Horder. Disse folkene følger ikke trafikkregler, de bare drar dit hvor det finnes penger. Så fort de har klart å rane til seg en mobiltelefon og en datamaskin, begynner noen av dem med menneskehandel, og så følger nettsvindel og annet svineri. De har familier i sine hjemland, hvor ørkendanning, dødbringende sykdommer, tortur og krig krever stadig flere ofre. De trenger raske penger, og hvorfor skulle de ikke svindle? De er jo blitt snytt, slik de ser det, for de aller mest basale menneskerettigheter. Og her er det lett å svindle, later det til, for folk vil gjerne bli lurt: Om du markedsfører et tilbud på 200.000 mot en investering av 10,000, er det utrolig hvor mange som slår til. Hele kommuner har gått på lignende limpinner.

Vi kan ikke ha dem. Vi kan ikke stole på dem. Rettferd, aktelse, orden og det gode liv har en helt annen betydning for dem enn for oss. De og vi er uforenlige. Vi tror på demokrati. De vet ikke hva demokrati er. Vekk med dem.

Det finnes millioner, kanskje billioner av dem, og de kakker på Europas dører og vil inn. Nå har vi ikke lenger ordentlig grensekontroll fordi vi er i Schengen. Da får vi bygge murer rundt landet vårt, 5 meter høye betongmurer med glasskår sådd i sementen før den størkner, med elektriske piggtrådgjerder på toppen. Etterhvert som tiden går, når menneskesmuglerne får råd til å kjøpe lavtflygende privatfly, så vil man i hver og en bygd daglig se menneskebylter hjelpeløst hengende i fallskjermer falle til jorden. Mange vil sikkert dø når de lander, for de har aldri fått timer i fallskjermhopping. Når den tid kommer må hver by og bygd utrustes militært til å fordrive inntrengerne. Kanskje det er en jobb for Heimevernet? Det er jo synd om noen blir drept, men de dør uansett i bråtevis lenge før de kommer hit, og de får heller ordne opp i sine egne land. Det er da ikke vår skyld at de sulter. Og se hva de selv driver med langs Somalias kyst. Det er jo snart ikke mulig å kjøpe billige råvarer og underbetalt arbeidskraft noe sted på grunn av alt sjørøveriet.

Også kystvern må rustes opp, for smuglerne vil etterhvert bringe ofrene sine i ubåter. De frakter allerede kokain i ubåter. Det er dyrt å reise med ubåt og privatfly, og denne trafikken vil måtte finansieres med desto mer nettsvindel og kokainhandel. Biltyveriene som vi har levd med i noen år nå blir bare småtteri mot det som geniale selvlærte hackere kan gjøre med våre bankkonti.

Skulle det gå så galt som noen spår, at landet vårt blir så nær som ubeboelig fordi Golfsstrømmen gir seg, så får vi heller komme tilbake til saken. Da kan vi kanskje forhandle om å få flytte Oslo sentrum til, la oss si, en fruktbar vik på Nordafrikas kyst, mot at de andre får overta vår boligmasse her. Et generøst tilbud fra vår side, vil jeg tro, siden vår boligmasse er av meget høy standard i verdensmålestokk. Vi på vår side vil jo bli nødt til å lære arabisk, gå med skaut og omskjære våre døtre, men vi er jo de første til å innrømme at man må rette seg etter vertslandets regler.

To sider til en sak

17.01.2009 /

Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier dine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier: “han er psykopat”, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.

La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.

Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene treffer godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.

Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.

Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen.

Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.

Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?

I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.

Enhver side har flere saker.

Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en slags unnskyldning.

Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.

***

Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!

Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs for eksempel i Palestina-saken, fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Har palestinere overhode rettigheter ifølge folkeretten? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?

Palestina er bare et eksempel. Et relativt enkel eksempel. Det finnes uendelig mange flere eksempler på at vår respekt for menneskerettigheter ikke stikker særlig dypt.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.

Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.

Barmhjertighetsdrap

14.01.2009 /

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.

Overtramp

01.01.2009 /

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑