Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: December 2008

Vår i nord

24.12.2008 /

Pelshvalen støter på land, og stopper opp for å beite i de små tjafsene som gror i de taggete utspringene i berghellingen ned mot dypet. Så hører han noe. Han stopper, lytter og titter opp av vannet. Jo, der foran ham på en grønn dampende knaus står en gruppe mennesker og synger. Det er et kor. Og rundt dem har det samlet seg en liten skare andektige lyttere.

Han forundres over denne lille forestillingen, lytter en stund før han svømmer videre langs den frådende kysten. Flere kor hører han. Noen står på knauser, andre har samlet seg i viker og på brygger, og alle synger de islandske nasjonalromantiske sanger med stor følelse. Ett sted ser han en håndskrevet plakat: “Kór atvinnuleysingja” (kor for arbeidsledige). Riktig vakkert synger de, uansett om de står høyt eller lavt i terrenget. Men vakrest lyder dog nasjonalsangen, den som jo er så svulstig til vanlig. Men nå synger de forfrosne menneskene så ømt om sitt land at man skulle tro de sang om den første vårblomsten.

Vakkert er det, riktig vakkert, og pelshvalen vaker en stund saktmodig like under den urolige havflaten. Men brått blir han så rørt at han stikker hodet opp av vannet og joiner dem i sangen med sine lungers fulle kraft: Han synger om nyfødte kråkeboller, spirende grisetang, hvalfrøkener og sild. Han lukker øynene i det han gir seg hen til musikken og glemmer helt for en stund at hans generasjon kanskje blir den siste som skal få oppleve islandsk korsang.

Samfunnsborgeren

24.12.2008 /

 

Scenario fra høsten 2007: Mine kvinnelige kolleger er arbeidsomme. Ikke nok med det; de jobber med lyst. Det vanker rett som det er klingende latter fra korridoren i det de passerer hverandre i stor fart og fyrer av replikker.

Men når det skal ryddes ut av skapene i kjøkkenkroken, da forsømmer de sine oppgaver og samles med forventningsfull iver foran den sørgelige samlingen av kopper og kar i hyllene. Nå skal alt ut – fortrinnsvis til loppemarkeder. Alt skal vekk. Noen finner fram en svær kasse og så langes de forhatte blå og antikkhvite koppene fra hånd til hånd ned til bunnen av kassen.

Når så Tove kommer fra butikken med en trillekoffert full av nye kopper og kar – så vidt jeg kan se, helt makne til dem vi hiver, bare med andre farger – sitrer luften av forventning. Det er nytt. Alt er nytt. Det er nesten som julaften.

Særlig kvinner, ja, i alle fall når det gjelder noe så beskjedent som kopper og kar. Og selvfølgelig støvletter. For i år som i fjor skal det være høyhælte, tynne, klaprende støvletter uansett vær, ja, nær sagt uansett årstid. Selv midt på sommeren. For ikke å snakke om vinteren. At unge kvinner er opptatt av klær og helst skaffer seg noe nytt så ofte de bare kan, er ikke nytt. Jeg antar at det er noe unge kvinner har gjort fra tidenes morgen. Det eneste som har forandret seg i så måte er at de nå ikke lenger trenger å sy om sin garderobe. De kan skifte den helt ut, både en og to ganger i året. Noe annet som også er nytt, er at også eldre kvinner kan gjøre det, og vil gjøre det, fordi de ved hjelp av klær og frisør og treningsstudio kan innskrenke det voksende gapet mellom seg og ungdommen, noe de i hine harde tider ikke en gang turte tenke på.

Menn kan harselere som de bare vil over kvinners svakhet for klær, men la oss nå ikke glemme menns forkjærlighet for overdådige terrengbiler de bare bruker på asfalt på vei til og fra jobb; eller for kraftige datamaskiner de aldri lærer å bruke. Nei, gutter, spar oss deres vitser over damenes utskeielser i klesbutikkene.

Det dreier seg ikke om damer, eller, for den del, om menn.

Høsten 2008:

Jeg husker en gammel, kjær lærer som i et alvorlig øyeblikk erklærte: “For meg kommer fedrelandet først.” Han hadde opplevd krigen. “Dernest kommer mine barn, min kone, min mor og mine venner. I den rekkefølgen.” Jeg husker jeg stusset over at noen kunne ha prioriteringene så veldig klart for seg.

En god samfunnsborger kjenner sine plikter overfor fellesskapet. Men hvem definerer den gode samfunnsborgerens plikter? Hvis vi forutsetter at flertallet i en befolkning er gode samfunnsborgere – for det er jo et demokrati vi lever i, ikke sant, og flertallet avgjør hva som skal oppfattes som rett og riktig – så er det flertallet i befolkningen som definerer pliktene. Eller er det kanskje politikerne? Men skal ikke politikerne speile folkets vilje? Det er jo tross alt folket som velger politikerne. Eller skal politikerne ‘lede’ folket? Men betyr ikke det diktatur?

Uansett hvem det er som styrer, er dagens gode samfunnsborger en person som bidrar til å holde hjulene i gang, en person som er i arbeid, en som betaler sine skatter til fellesskapet og bidrar til at produsenter kan tilby arbeidsplasser.

En god samfunnsborger er en som på den ene eller andre måten bruker sin kjøpekraft for alt den er verdt. En god samfunnsborger er en shopper. Det har aldri vært tydeligere enn nå, når “finanskrisen” har satt et støkk i oss slik at vi ikke bruker penger, selv om vi har dem på bok. Nå som Ola og Kari ikke lenger ødsler hemningsløst, får han og hun høre, sent og tidlig, et svakt men tydelig budskap: i Guds og finansverdenens navn, glem fedreland, barn, kone, mor og venner: Gakk ut og kjøp!

Morgengretten

16.12.2008 /

Jeg forsov meg i dag, og dernest gikk alt på tverke, frokosten, hunden, klærne… alt. Og når jeg endelig skred ut til isen som allerede i november la seg over landet så langt øyet rekker, i år som i fjor. så datt jeg, kan skjønne, så lang jeg var. “Helsikkes klima!”, freste jeg for meg selv, og kom på at jeg i løpet av de siste ukene har merket en klar tendens i samtalene rundt meg, nemlig at en del folk raskt er frempå, når en nevner ordet “klima”, med ytringer som “vintrene var jo sånn før også”, underforstått, det er ikke egentlig noen klimaendring.

I min morgengretne tilstand tenker jeg på dem som “forsvarere” av vårt nåværende klima og blir helt krakilsk. Her ligger jeg på isen, gnir meg jamrende på kneet, og så sier de at det skal være sånn. Vel, da skal jeg ta igjen. Det skal jeg, tenker jeg. Dersom de kommer til makten, så…, ja, så…

Ja, hva gjør jeg da? Det er jo faktisk fullt ut mulig at meg-megere-megest-partiet kommer til makten! For hva er det folk stemmer på, når alt kommer til alt? De stemmer på det partiet de tror vil tjene seg, ikke på det partiet som av idealistiske grunner vil tjene en sak. Hvilken sak skulle det være, forresten?

Men om meg-megere-megest-partiet kommer til makten her i landet, slik at vi får Bush-tilstander, vil jeg av den grunn virkelig emigrere? For første gang på så lenge jeg kan huske sender jeg en oppriktig empatisk tanke over havet, til det hardt prøvede USA, hvor ca. halve befolkningen i 8 år har måttet leve i skam. “Det vårt land står for hånes av mesteparten av verdens folk. Det er blitt flaut å være USAner.”

Men de emigrerte ikke, og nå har de faktisk klart å kvitte seg med Bush-dynastiet, enn så lenge. Hadde de emigrert, så hadde de ikke klart det. Dessverre er det mange politiske kommentatorer som mener at Obama kan takke finanskrisen for sin seier. Mao. det er ikke fordi de som stemte Bush i forrige omgang har tatt til fornuften, men fordi de er slått konkurs og derfor i sin desperasjon kaster loddet en annen vei. Noen ganger tenker jeg: Det vi trenger her, for å forstå hva som er viktig, er en krig eller en hungersnød.

I dag hører vi på nyhetene at vi skal få politisk reklame på TV. Meg-megere-megest-partiet hilser denne utviklingen varmt velkommen, naturlig nok. Politisk reklame på TV vil gjøre det mulig å engasjere dem som er politisk uinteressert, ved å tale til deres “følelser”. Dette ser jeg som en farlig utvikling.

Om du er blitt forledet av reklame til å kjøpe en hårfarge som ikke kler deg eller en strikkemaskin du ikke vet hvordan du skal bruke, eller en merkevare som ryker, så går det ikke ut over andre enn deg selv. Er du fornuftig, så lærer du av erfaringen, slik at du neste gang du skal kjøpe noe lager deg en liten behovsanalyse, leser bruksanvisninger og setter deg bedre inn produktspesifikasjonene. Er du ikke fornuftig gjør du samme tabben om og om igjen og svir for det hver gang, men det går stadig ikke ut over andre enn deg.

Når du stemmer, tar du en avgjørelse som bidrar til ditt lands skjebne, på godt og vondt. Skal denne avgjørelsen din være basert på at du ser en reklame som taler til dine mest primitive instinkter?

I USA i år satset republikanerne mye på “Joe the plumber”-kortet, rørlegger-Joe. Presidenten skulle være en av folket, en Joe the Plumber, en vanlig mann på gata. Det slo veldig godt an! Etter en Reagan som var dement, og en Bush som har vanskelig for å lese manuset han har foran seg, er folkets sympati med en “vanlig mann” stadig vekk sterkt. Det overskygger det faktum at republikanerne motsetter seg et anstendig helsevesen, for eksempel, og at det favoriserer de rike. Det republikanske partiet bryr seg sytten om den vanlige mann, men det kjører en kandidat som kunne vært en hvem-som-helst, og dermed er velgerskaren sikret, ved hjelp av utspekulert reklame.

I USA er valgkampen redusert til samme nivå som programmet Idol.

Vi har en utenriksminister som er meget respektert i dette landet. Den mannen ville aldri ha klart å hevde seg i en reklamekonkurranse. Han er dyktig, kunnskapsrik og klok, men på Idol, ville han ha gjort en ynkelig figur. La meg-megere-megest-partiet opptre på Idol, men la vår utenriksminister gjøre jobben sin. La oss fortsette å prøve å sette kjepper i hjulet, så langt det er mulig, for kjøp av politisk makt.

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑