Jeg savner forfatteren John le Carré. Da han døde i 2020, 89 år gammel, hadde han skrevet en lang rekke spenningsromaner. Det er det selvfølgelig mange andre som har gjort, MEN han var noe helt for seg selv fordi han a) hadde jobbet som MI6-agent til identiteten hans ble “blåst”, som det heter, b) ble stadig mer kritisk til MI6 og vesten generelt og c) formidlet verdifull kunnskap om geopolitikk. Han var dessuten en språkbegavelse og gudbenådet stilist.

Hans voksende mistillit til britisk utenrikspolitikk og de britiske hemmelige tjenestene nedtones i hyllester til ham. På nettsiden til Deichmanske bibliotek finner man 63 av hans bøker, blant dem The Mission Song oversatt som Den gode tolk, en bok som svært klart viser hva han mener om både det ene og det andre. Det er sterk lesing!

Ikke uten grunn takket le Carré “nei” til britiske priser:

John le Carré declined all British-based honours, but accepted the title of Commandeur de L’Ordre des Arts et des Lettres (France) in 2005, and the Goethe Medal (Germany) in 2011. He was also the recipient of the Olof Palme Prize in Stockholm at the beginning of 2020.
https://johnlecarre.com/biography/

Uten hell har jeg sett meg om etter forfattere som ham. Men blant de geopolitiske kommentatorene jeg leser, er det tross alt en og annen som skriver virkelig godt. I farten kommer jeg på tre stykker, og en av dem heter Craig Murray.

Craig Murray tjente landet sitt som diplomat fra 1984 til 2004. De britiske myndighetene syntes nok han var litt uregjerlig. Bl.a. protesterte han i et internt notat mot at vitneforklaringene de la til grunn for å dokumentere at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen var blitt framtvunget under tortur.

De siste 20 årene har han vært opptatt av å avdekke og dokumentere vestlige forbrytelser mot menneskeheten. Jeg har tidvis fulgt bloggen hans. Der fant jeg i april 2018 en skikkelig britisk krimhistorie. Jeg leste den med store øyne, fordi saken var blitt slått stort opp også her i Norge: Skripal-saken.

I vestlig presse er det opplest og vedtatt at det var “Putin” som sto bak drapsforsøket i Salisbury i mars 2018.

Craig Murray mente i april 2018 at det var mange ledd som ikke hang på grep i historien slik den ble presentert i media. Å lese det han skrev var som å lese en kriminalroman. Ikke minst hvis man også leser de små dryppene han tilføyde etterhvert, som i denne lille addendum, blir man minnet om le Carré: Craig Murrey har inngående kjennskap til de britiske hemmelige tjenestene fordi — slik jeg nå forstår — de er integrert i utenrikstjenesten.

Hvorfor kommer jeg trekkende med denne historien nå? La meg foreløpig bare si det slik: Den demonstrerer at maktapparatet i Storbritannia er mer enn villige til, og i stand til, å tilsidesette lover og regler etter eget forgodtbefinnende. Det visste jeg for så vidt etter å ha lest le Carré, men det ser vi tydeligere enn noensinne nå, blant annet med den hårreisende og ulovlige rettsforfølgelsen av Palestine Action og deres sympatisører.

Kit Klarenberg er en etterforskende journalist med ett ben i Grayzone, som har spesialisert seg på hemmelige tjenester. Han skrev om Skripal-saken så sent som i januar 2025. Hans stil er nokså tørr, men artikklene hans gir et viktig innblikk i metoder som FCO (Foreign & Commonwealth Office) bruker for å dekke sine spor og – i praksis – lamme politisk motstand.

Til slutt, i desember 2025, ble det holdt et åpent møte i selve Salisbury, hvor Skripal-saken ble belyst og oppsummert av 3 personer – blant dem Craig Murray og Patrick Henningsen (som Glenn Diesen nylig har snakket med). Etterpå skrev Murray:

I did not anticipate that an open public meeting in Salisbury itself would be 95% sceptical of the official Novichok hoax – but it was.

Sergei Skripal og hans datter Julia, er for øvrig “missing”. Meg bekjent er det ingen norske aviser som lurer på hvor de er.

Jeg anbefaler videoopptaket av det åpne møtet i Salisbury i desember 2025.

***

Craig Murray har kun skrevet 3 bøker.


Murder in Samarkand (2006) om tiden hans som ambassadør der.

The Catholic Orangemen of Togo: and other Conflicts I Have Known (2009), bl.a. om tiden hans som Deputy High Commissioner i Afrika. Dette er festlig lesing!

Sikunder Burnes: Master of the Great Game (2016) om rivaliseringen mellom
Storbritannia og Russland på 1800-tallet om kontroll over Asia. Den rivaliseringen pågår enda.