Nemlig sauer. På Island. Hver september drives ca 750 tusen sauer fra allmenningen ned til bygdene rundt omkring i landet. Fra sted til sted varierer opplegget, men stort sett anses sauesanking som en av årets største begivenheter i et land som enda verdsetter ritualer og skikker mer enn Netflix og HBO.

Jeg kan bare fortelle om sauesankingen slik den skjer i ett av landets mange bygdesamfunn. Folkene her bor i en dal som strekker seg skinnende grønn fra en bred fjord som skal til å møte havet, og inn i landet hvor den som smal dalbunn til slutt møter veggen i fjellmassivet.

(NB: Det jeg vil fortelle har jeg ikke selv sett men hørt fortalt av en som opplevde det.)

Dalen er vakker og blir ikke fraflyttet selv om gårdsdrift er erstattet enkelte steder med annen virksomhet. Én driver sågar et fransk bakeri, vet jeg. Men man har gjerne noen sauer, uansett, om ikke av andre grunner for å kunne bli med på sauesankingen i september.

I grålysningen på den avtalte dagen kjører alle mennene – bare menn, ja – til den innerste gården i dalen. De har med seg niste, sovepose, og rikelig med sprit. Hestene som de har ridd til den innerste gården en dag eller to i forveien, er uthvilte og rastløse. Godt voksne hester vet hva som er i vente, og de unge skjønner at nå skjer det noe spennende. En god islandsk hest er per definisjon litt vill av seg, og løper gjerne løpsk ved det minste påskudd, så dette lover godt for de fleste av dem. (Nordmenn har ikke forstått at vi får bare de daffe hestene islendinger ikke vil ha.)

I andre halvdel av september kan det være ganske kaldt og guffent; men desto mer tåke og frostrøyk, desto bedre er stemningen i det mennene saler hestene og gjør seg klare.

Så starter turen innover og oppover i allmenningen. Hver mann har minst én ekstra hest i tømme. Rytterne prøver å husholde hestenes krefter uten å frata dem lysten til å skryte over hvor raske de er.

Noe av det som er litt enestående med disse halvville islandske hestene, er at de kan virkelig gå i fjell, i ur hvor steiner ruller under hovene, ytterst på knauser og opp steinbratte stier – ja, for stier finnes; det har sauene sørget for. Når de går i slikt terreng blir selv de verste skrytepavene (hestene altså) fornuftige, ja, rett og slett sindige. Dette har de lært fordi de selv i unge år er blitt sluppet fri i almenningen.

Og islandske sauer er som villgeiter. De går hvor normale mennesker ikke våger sette sine bein. Og de vil absolutt ikke finnes og drives fra frihet til fangenskap nede i dalen.

Først ut på kvelden er gjengen fremme ved “brakken”, en hytte dalens menn har bygget på dugnad nettopp for dette formål. Hestene blir sluppet på beite i et inngjerdet område sammen med alle sauene man har klart å finne og drive foran seg i løpet av dagen, og for mennene starter festen. Det er rikelig med mat. Enhver som kjenner islendinger vet at tradisjonell islandsk mat, er og blir tradisjonell islandsk mat, på tvers av seklene, saltet, syrnet, hengt eller det som verre er (som tilfellet er for haikjøttet).

En annen sær-islandsk greie er versemakeri. (I Norge har vi enkelte steder noe lignende, kveding, jf. NRK serien om Sestesdal.) En “ferskeytla” er en firelinjet strofe med kryssrim der 1. og 3. verselinje er lengre enn 2. og 4. Man konkurrer om å lage ferskeytlar, ev, utfordrer med å lage “forpart” med et håpløs rim-par som motparten må lage “bakpart” på.

I brakken ligger det en “gjestebok” bestående av alle ferskeytlarnir som sauesankerne har produsert over decennienes løp. Jeg tipper den nå har mange bind.

Nok en ting om Island: Når islendinger drikker, så slåss de ikke: De synger! Akkurat denne dalens sauesanking ble faktisk foreviget i en film (fra 80-tallet) jeg ikke husker navnet på, fordi noen av mennene i dalen virkelig kunne synge! Og det kan de enda. Som alle andre islendinger på fylla synger de bl.a. nasjonalromantiske sanger fra 18- og 19-hundretallet. Men disse gutta synger flerstemt. Jeg har et bilde av dem der de står sammen med hestene sine utenfor “brakken”, høytidelig vendt mot månen over fjellet, og synger. I sin tid var en av dem – han er kanskje ikke lenger blant oss – en virkelig “tenor”. Nei, han sang ikke Puccini, men han sang visa om kosakk-opprørshelten Stenka Rasin. Veldig dramatisk; mange, mange vers og lytterne holdt andektig pusten i hvert vers der han nærmet seg høye C. Han skuffet dem aldri.

Man gråt gjerne en skvett i sangen. Islandske menn gråter aldri, forstås, bortsett fra … ja, nettopp. Du har skjønt det. En kvinnelig samboer som sa hun ville bli med på sauesankingen, fikk beskjed om at om hun gjorde alvor av trusselen ville han aldri tilgi henne.

Dalens menns kjærlighet til dalen og til sangen var så stor at en av “dikterne” bak ferskeytlarnir i gjesteboka, laget en gang en slags hymne til dalen som blir sunget til en særdeles lang og komplisert Taube-melodi. Det er blitt Hymen med stor H. Alle i dalen kan den.

På skolen lærte jeg at innledning (hvor man gjør rede for bakgrunn og omstendigheter m.m.) aldri må utgjøre mer enn en tredel av stilen. Akk, som man vil skjønne av det som følger, gjorde jeg aldri karriere som stilskriver.

Våen 2026 falt hesten som en av dalens menn red. Han hadde drevet med hester hele sitt liv. Det var ikke minst hester gården hans var kjent for i dalen. Han ble så alvorlig skadet at han ikke en gang kan overføres til pleiehjem: Han bor på sykehuset i byen.

Hver dag kjører kona hans tilsammen 100 km frem og tilbake til sykehuset for å være hos ham. Hvis det er brukbart vær, kjører hun ham i rullestol ut til byens vakkert blomstrende park hvor det er et sjarmerende konditori.

Han og hans brødre hadde alltid vært selvskrevne deltakere i sauesankingen. Og hestene deres, ikke minst. I år ville han og hestene hans ikke kunne være med.

Like før årets største begivenhet i dalen, sauesankingen – eller var det like etter, det har jeg ikke fått med meg – sitter han og hans lojale kone som vanlig på terrassen til konditoriet i parken. De er 50 km hjemmefra.

Plutselig hører de kjente toner et stykke unna. Det er Hymnen som synges. Rundt 40 karer er kommet til byen for å hedre den knuste kammeraten sin. De nærmer seg rolig syngende. Hymnen har mange vers, nok til at de kan gå til konditoriet og stille seg opp som om de aldri har gjort annet – som et profesjonelt operakor, opptil flere meter mellom hver for liksom å fylle scenen, kan man si. (Jeg har sett og hørt en videosnutt som foreviger begivenheten.)

Det er en nydelig dag – ikke en sky på himmelen, blomster i bedene, og andre besøkende i parken stopper opp for å lytte … og mennene synger.

Beretningen min ender her. Jeg vet ikke hva pasienten sa, hvordan han reagerte. Jeg spurte faktisk ikke, og det ble heller ikke formidlet. Jeg tenker hver og en selv får forestille seg hva mannen kan ha følt.