På en måte – ja, på nesten alle måter – er vi grenseløst heldige som ikke bor i USA. Men på én måte er vi mindre heldige, mener jeg: Jeg mistenker det er prosentvis flere USAnere enn nordmenn som skjønner at systemet til syvende og sist ikke er designet for å tjene “vanlige folk”. Hør bare på Tucker Carlson.
I Norge sier vi at vi tross alt har det veldig godt sammenlignet med folk i nesten alle andre land. Og det er jo sant. Men vi har mer eller mindre det samme systemet som “land det er naturlig å sammenligne oss med”, med små variasjoner. Se bare på hva som skjer i Finland – samme system, men uten olje. Vi har altså oljen, som tillater hode-over-vann-inntekter for de aller fleste, i tillegg til 479 milliardærer. Den får vi bruke 3 % av hvert år, over statsbudsjettet.
Forleden siterte Pål Steigan respektfullt Nicolai Tangen, tro det eller ei: “Oljefondet kan forsvinne”, advarer Tangen visstnok, og hvem har bedre forutsetning enn nettopp han til å gi en slik advarsel.
Med tanke på at vi muligens kan miste fremtidens sparepenger, lurer Pål Steigan på om vi har brukt dem på best mulig måte. Det vi har gjort er å nyte tanken på alle pengene som stadig tikker inn på vår felles norske konto i form av renteinntekter. Vi er, i praksis, “rentenister”, mener Steigan. Hvis ikke jeg har misforstått helt fundamentalt, var både Adam Smith og Karl Marx beinharde motstandere av rentenister, som de begge anså som parasitter, som “reap where they never sowed” (A. Smith). Steigan skriver:
Et mye fattigere Norge investerte i jernbanen og vannkrafta. De investeringene har ikke gått tapt på over 100 år. Hvorfor kunne ikke et mye rikere Norge ha gjort noe liknende?
…
Norge har underinvestert i egen produktivitet, forskning, boligbygging og grønn omstilling…
Så sant, så sant. Veldig fornuftig artikkel fra Pål Steigan! En vekker. Er vi som Onkel Skrue, en som bare “sitter på” pengebingen?
Det er mange som advarer nå, kanskje ikke om oljefondet, men om den økonomiske livskraften i hele den politiske Vesten, altså systemet som er fullstendig avhengig av USA og den USAnske dollaren (den såkalte “reservevalutaen”). Økonomene Warwick Powell og Radikha Dessai analyserer her hvorfor USA sakker akterut på alle fronter i forhold til Kina, og hvorfor AI-boblen vil måtte sprekke før eller siden – selv om den ganske sikkert vil holdes gående med kunstig åndedrett “i hvert fall til mellomvalget 4. november” (som de sier ca. 30 minutter ut i samtalen).
Det er en ganske så inngående analyse. De forklarer hvordan USAs “venture capital” (risikokapital) fungerer. “Venture Capital” er en form for privat egenkapitalfinansiering som tilbys av selskaper eller fond til oppstartsbedrifter, selskaper i tidlig fase og fremvoksende selskaper som anses å ha “vekstpotensial”. Det høres flott ut, men nettresultatet er at de store bare blir større på bekostning av talløse små men ofte kreative idéskapere. De forklarer også hvordan Kina, til forskjell fra USA, har satset massivt på menneskelig kapital (bl.a. utdanning) og prioriterer samfunnsnyttige områder.
Med kunstig åndedrett mener de at kursen på aksjene til Sillicon Valley-bedriftene (ikke minst “the Magnificent 7”) fortsatt er påfallende høy til tross for at tusenvis av bedriftenes ansatte er blitt sagt opp både i 2025 og 2026. Bedriftene har satset uhemmet på AI, hvor de muligens vil bli utkonkurrert av kinesiske bedrifter; jf. Kimi K3, i forhold til Claud. Dessuten krever AI-boblen datalagringssentre, som krever enormt mye energi, og vi har for tiden en voksende energikrise.
Hvorfor er kursen fortsatt høy? Fordi man snakker den opp. Fordi man “tror på” bobler – det ligger i selve definisjonen av en “boble”. Også fordi Mag 7 aksjer tradisjonelt sett har vært ansett som “trygge”. Dessuten fordi de etablerte mediene, som liksom skal sørge for å informere oss, jo eies av konsernene (og/eller staten) som ønsker å holde aksjemarkedet oppe. Alle konsern ønsker å holde akskjemarkedet oppe. Går den ene ned, faller de andre som dominoer, og ikke bare innen samme bransje. Det finnes de som frykter at aksjemarkedet vil kollapse innen så godt som alle bransjer.
Mange Sillicon Valley selskap produserer faktisk saker og ting vi antakelig vil fortsette å ønske å kjøpe, så selskapene blir neppe verdiløse over natten. Det er spekulasjonen som kan kollapse – pyramidespill, pengespill, altså aksjemarkedet.
Nå er det så at mange har, i lengre tid, spådd at aksjemarkedet vil kollapse . En av dem er finansanalytikeren Sean Foo (US stocks are off the rails). Det har ikke kollapset enda, det er så, men man kan lære mye av Sean Foo.
Men berører aksjemarkedet vanlige nordmenn?
Ja, det tror jeg. Rent bortsett fra at mange småsparere plasserer sparepengene sine i aksjer, så har Oljefondet investert 946 milliarder dollar i amerikanske aksjer: NOK 8 952 217 830 992, Det tilsvarer 39 % av fondets totale verdi.
Men så er det i tillegg dette med USAs gjeld. Den har nå nådd 40 billioner USD. (“40 trillion”). Renteutgiftene alene utgjør ca. 22 % av landets totale inntekter, eller rundt 3 milliarder pr dag! Det amerikanske finansdepartementet må derfor låne ytterligere 155 milliarder pr måned.
I tillegg til å låne begynte USA i 2025 å opprette nye penger. Det kalles kvantitativ lettelse (QE). Dette tynner i praksis ut verdien av hver dollar (devaluering) og medfører inflasjon. Det er vel og merke ikke første gangen USA iverksetter QE.
Et annet ord for “gjeld” i denne sammenhengen er obligasjoner. Statsobligasjoner kjøpes av USAs egne borgere og av Gulf-statene (det var betingelsen for at de kunne jekke opp prisen på olje på 1970-tallet og det er opphavet til uttrykket Petrodollar). Også andre stater og deres borgere “investerer” i USAnske obligasjoner.
Da jeg gikk på skolen lærte jeg at “statsobligasjoner” var sikker investering, til forskjell fra aksjekjøp. Bedrifter kunne gå konkurs, det gjorde ikke stater. (Jeg tror nok ikke lærebøkene hadde fått med seg hva som skjedde med europeiske statsobligasjoner etter verdenskrigene. Det var det Piketty, som lærte meg.)
På 2010-tallet var ca. 45% av USAnske statsobligasjoner eid av utlendinger. Land etter land selger nå unna disse statsobligasjonene og nå eies kun en tredel av utlendinger. Med god grunn. Andelen som eies av utlendinger eies dessuten i økende grad av privatpersoner; altså ikke av stater. Foreløpig har ikke Europa solgt unna. (Vi har sett at Trump nylig truet Europa til å investere mer i USA.)
Oljefondet har investert NOK 3 033 427 772 312 i USAnske obligasjoner (statsobligasjoner og også obligasjoner utstedt av bedrifter), et beløp som tilsvarer 13,2 % av oljefondet. De pengene vil vi garantert aldri se igjen.
Dessuten mister nå obligasjonene oljefondet en gang kjøpte verdi, visstnok ca. 2% per måned, bl.a. pga av QE, men også pga. generelt synkende tillit til den USAnske valutaen. Det er jo helt klart at USA aldri vil kunne tilbakebetale sin gjeld, knapt nok betjene den, og det er grenser for hvor lenge landet vil finne investorer som er villige til å gi lån.
Når man inkluderer aksjer, obligasjoner og eiendom, er rundt 52,9 % av oljefondet investert i USA.
Så et helt annet spørsmål: Hva skjer med krona om dollaren rett og slett kollapser? JEG ANER IKKE!
Krona er jo ikke sikret med gull, som tilfellet var før 1971, men heller ikke med dollar. Jeg tror det er av uvurderlig betydning at vi har vår egen valuta, at vi ikke er med i Eurosonen, for eksempel. Mange formuer vil sikkert bli borte i dragsuget, men om våre myndigheter ikke lar seg presse av USA/EU, skal Ola og Kari kunne skånes fra nød. Og særlig hvis oljefondet på forhånd har investert i nyttige langsiktige resssurser – ikke datalagrindssentre – vil Norge snart komme seg på beina igjen.
Dollaren er verdens “reservevaluta”, har vært det siden Bretton Woods avtalen i 1944, da landet USA var sterkt som grunnfjellet. Men nå er det ikke lenger noe grunnfjell under dollaren, bare kvikkleire. Vi bør ta det innover oss. Jeg anbefaler igjen Pål Steigans vekker, “Nicolai Tangen: «Oljefondet kan forsvinne, og det er mer sannsynlig enn vi liker å tro“.
“Finans” er et felt de færreste av oss liker å berøre, men finans-verdenen er mektig, dessverre, og det er viktig at flere enn økonomer (som oftest er betalt nettopp av finans-folkene) våger å ha meninger om finans-emner. Oljefondet tilhører oss, det norske folket, og det ville være fint om vi mente noe om hvordan det brukes.