Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.
Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.
Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….
Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”
Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.
Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”
Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.
Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.
Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.