Ukraina eksisterte ikke ved innledningen til 1. verdenskrig og hadde aldri eksistert. Det er derfor ikke umiddelbart lett å forstå grunnlaget for opprettelsen av Ukraina som eget land etter krigen.
Riktignok fantes det en gang et fyrstedømme, Galicia–Volhynia. Det ble slukt av Polen (i 1349). Galicia–Volhynia var opprinnelig en del av det gamle Rus som ble samlet til ett rike under Vladimir, som også innførte kristendom i landet og regjerte fra 980 til 1015. I de følgende par hundre år var Rus en blomstrende stormakt. Men den gyldne horden underkastet Rus i mer enn 200 år (fra ca 1237 til ca. 1480), og drepte en vesentlig del av befolkningen. Kun her og der fikk en og annen “fyrste” lov til å styre begrensede områder ved å betale tunge skatter til okkupanten.
Ved innledningen til 1. verdenskrig eksisterte heller ikke Polen. Men Polen hadde i mange hundre år vært en stormakt med praktfulle slott, kirker og renessansearkitektur, inntil Russland, Preussen og Østerrike rett og slett delte det mektige landet mellom seg på slutten av 1700-tallet. (Det må sies til Russlands forsvar at Polen-Litauen hadde vært Russlands nemesis i flere hundre år før det.)
Da verdenskrigen startet var polsk nasjonalbevissthet kolossal, både i det tidligere Polen og utenfor, og hadde naturlig nok vært det lenge. Et av de få positive konsekvensene av krigen var at Polen ble gjenreist.
***
I dag er Lviv den største byen i Vest-Ukraina. Ved starten av første verdenskrig het byen Lemberg og hadde vært styrt av en tysk-talende stormakt (Habsburgerne i Østerrike) siden 1772. Ifølge en østerriksk folketelling i 1910 , hadde 86 % enda polsk som morsmål i Lemberg! Kun 11 % hadde rutensk som morsmål og 28 % av Lembergs befolkningen var jøder (Wikipedia).
Ved århundreskiftet så styresmaktene i hele Europa med bekymring at stadig flere “oppviglere” gikk rundt og hevdet at det ikke var Gud som hadde bestemt at flertallet skulle sulte og fryse. Klassekamp kom på dagsorden for et stadig større antall mennesker.
For Sentralmaktene (Østerrike-Ungarn og Tyskland) var det derfor, i tillegg til ønsket om å svekke Russland, også viktig å svekke oppslutning om bolsjevikene. Habsburg-slekta som styrte Østerrike-Ungarn nørte opp under etnisk bevissthet. Man ønsket å hindre rutensk-talende borgere fra å slutte seg til den russiske revolusjonen ved å fremme “ukrainsk” nasjonalfølelse. En person som var sentral i arbeidet med å stimulere ukrainsk identitetspolitikk, var erkehertug Wilhelm Franz von Habsburg-Lothringen. Han er forresten en interessant type.
Wilhelm støttet ideen om å løse det «ukrainske spørsmålet» ved å opprette et autonomt storhertugdømme Ukraina innenfor det habsburgske monarkiet. Dette foreslåtte hertugdømmet skulle omfatte Øst-Galicia og Bukovina, samt ukrainske territorier som på den tiden var en del av det russiske imperiet, og som måtte gjenerobres. Wikipedia pr 2/7/26
Under den påfølgende “borgerkrigen” i Russland, da både Tyskland og Østerrike-Ungarn var tungt inne med tropper for å bekjempe bolsjevikene, ledet storhertugen en styrke på 4000 menn fra Galicia.
Hans styrker okkuperte et lite område nær det historiske [kosakk-knutepunktet] Zaporozha Sich, og fremmet den ukrainske nasjonale saken gjennom en rekke tiltak, blant annet ved å vurdere kandidater til stillinger ut fra etnisk tilhørighet, starte en avis og organisere kulturelle aktiviteter for lokale bønder. [ibid]
Langt på vei, var tiltakene hans vellykkede. Sikkert er det i alle fall at det vi nå kjenner som Ukraina ble opprettet på den tiden, først som Den ukrainske folkerepublikk fra januar 1918 og senere som en delstat i Sovjetunionen.
Men det unge Ukraina var en heksegryte. I april 1918 gjennomførte f.eks. de tyske troppene som befant seg i Ukraina i henhold til Brest-Litovsk-traktaten et kupp mot Den (sosialistiske) Ukrainske Folkerepublikken og utnevnte Skoropadsky til “hetman” av Ukraina.
Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg situasjonen i Ukraina på den tiden uten å ty til forfattere som faktisk opplevde kaoset og fortvilelsen. Jeg vil derfor vise til to sovjetiske romanforfatterne som er godt kjent i vesten:
Bulgakov vokste opp i Kiev og skrev Mester og Margarita. Men han skrev også en smertefull beretning om borgerkrigen, Den hvite garden, som ble sensurert i Sovjetunionen til 1966. Den er interessant ikke minst fordi den omtaler mange historiske personer, inkludert hetmannen.
Sjolokhov er kjent nesten utelukkende for den enorme romanen Stille flyter Don. Han ble født i Don-kosakkområdet (som Zaporozha er en del av). Jeg anbefaler den sovjetiske filmen fra 1957.
Men i Lviv – aka Lemberg – sto det altså et slag som formelt endte 22 november 2018 da polske nasjonalister tok kontroll over byen og omkringliggende områder (Galicia) etter mange måneders kamp. I praksis endte ikke stridighetene da. Langt i fra. Det finnes svært mange nettsider om dette, f.eks. det rikelig illustrerte War & Etcnicity.
Jeg vil påstå at tragedien for det moderne Ukraina begynte der, i Lviv, i 1918. Folk mot folk, mistanker, baksnakk, angiveri, osv. Og verre skulle det bli. Drap – ja, storskala myrderier.
Jeg nevnte at kun 11% hadde rutensk som morsmål i Lviv i 1910. Blant fattige bønder i området rundt var det nok langt flere. Ifølge det ovennevnte nettstedet War & Etcnicity, rundt to-tredeler.
Og hva er så rutensk? Kort fortalt er det gammelrussisk; språket fattigfolk i det tidligere Galicia-Volhynia forsatte å snakke og skrive etter at de ble innlemmet i Polen. Det var den gresk-ortodokse kirken som styrte språkutvikling i Russland, men ikke i Polen. Gradvis ble polsk hovedspråket i byene, men på landsbygda holdt man nok fast på gamlespråket, altså rutensk, forløperen til ukrainsk.
Det rutenske språket tapte slaget i Lviv i 1918, men tok til de grader igjen under andre verdenskrig.
***
Polen ble altså gjenopprettet som stat etter første verdenskrig og fikk tilbake Galicia (med Lviv) fra Østerrike-Ungarn og Volhynja fra Russland.
I 1939 tok Sovjetunionen tilbake Volhynja angivelig for å beskytte distriktet mot tyskerne, noe som åpenbart ikke lyktes. I 1941 okkuperte nemlig Tyskland uten vansker Volhynja. På det tidspunktet var 16 % av befolkingen der polakker, 10 % var jøder og 70 % var rutensk-talende.
De ukrainske “nasjonalheltene” som nå glorifiseres, hadde det stort sett helt strålende under tysk okkupasjon. De samarbeidet med okkupantene og håpet at tyskerne ville hjelpe dem “befri” hele Ukraina fra Sovjetunionen. Tyskerne var mer enn villige til det, for så vidt, men hadde egne planer om Ukrainas framtid.
Vestlig presse vil gjerne tone ned hva slags typer Bandera, Melnyk, Shukhevych m.fl. var. De var jo tross alt anti-kommunister, og det er også vestlig presse Det innrømmes dog visse “skjevheter” i Ukrainas glorifisering av krigsforbrytere, som for eks. bekymring over “avkommuniseringslover”.
Hovedformålet med Ukrainas «avkommuniseringslover» fra våren 2015 er ikke «avkommunisering», men «nasjonalisering» preget av et minnepolitisk prosjekt for å ære andre verdenskrigs etno-nasjonalister fra OUN (Organisasjonen for ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren), til tross for deres historie preget av høyreorientert autoritarisme, uttalte fascistiske tendenser, antisemittisme, medvirkning til Holocaust, massemord og etnisk rensing (Rudling 2016: 31ff). Dermed diskriminerer lovene fra 2015 også, enten bevisst eller gjennom en forbløffende skjevhet, ofrene for disse nasjonalistene.
Russiske skribenter er mer frittalende. I en artikkel som nesten er smertefull å lese, skriver Evgeny Norin om Volyn massakrene:
I april 1943 rapporterte sovjetiske partisaner – som selv ikke akkurat var noen engler etter å ha vært vitne til mange grusomheter – med forferdelse:
«Hundre medlemmer av den nasjonale hæren har fått i oppdrag å utrydde polakker i Tsuman-distriktet. Lokalbefolkningen ble slaktet, og bosetningene i Zaulok, Galinovsk m.fl. ble brent ned. Den 29. mars ble 18 mennesker hakket i hjel i landsbyen Galinovk. Resten flyktet inn i skogen. Bandera-nasjonalister ble ført til en polsk lege av hans kone, og de skar av legens ører og nese. Opptil 50 polakker ble skutt i landsbyen Pundynki.»
Etter en kort diskusjon godkjente ledelsen i OUN masseutryddelsen av polakker. Den viktigste pådriveren bak denne utrenskningen var Dmitrij Klyatsjkovskij, også kjent som «Klim Savur», som tidligere hadde blitt arrestert for ekstremisme både i Polen og Sovjetunionen. Etter å ha rømt fra et sovjetisk fengsel under Wehrmacht-offensiven, ble han nå arkitekten bak massakren som en av de viktigste kommandantene for OUN-styrkene. [min uthevelse]
Drapene som i dag omtales som Volyn-massakrene var fryktelige!
Massakre ble begått av mange under krigen, det er sikkert og visst, og med tiden går det til en viss grad an å legge slikt bak seg. Problemet er at dagens ukrainske etno-fundamentalister ikke har lagt noe som helst bak seg. De glorifiserer krigsforbryterne sine. Nylig vekket Zelensky-regimet oppsikt ved å hedre Andrey Melnyk med en formidabel statsbegravelse, etter å ha fått ham gravd opp i Luxembourg, hvor pressen omtaler den avdøde som “noe problematisk”.
På grunn av glorifiseringen av krigsforbryterne som sto til ansvar for Volyn massakrene, mener mange polakker at Ukraina hater polakker til denne dag. Dette til tross for at Polen i flere år har brukt 4.91% av sitt BNP på Ukraina og selv om det var Ukrainere som slaktet polakker og jøder under annen verdenskrig, ikke omvendt.
***
Hvordan kan det da ha seg at barbarisk etno-fundamentalisme har overlevd til denne dag? Jeg vil nevne to medvirkende årsaker.
1.
Rent bortsett fra at Zelensky-regimet har klart å vekke til live en bitte liten drage, Hat, som det omhyggelig har foret med proteinrik næring helt siden 2019, så har CIA spilt en ikke ubetydelig rolle.
Kit Klarenberg skriver:
…., utarbeidet CIA i august 1957 hemmelige og omfattende planer for en amerikansk spesialstyrke-invasjon av Ukraina. Byråets plan, som var ment å kollapse Sovjetunionen, var sterkt avhengig av å rekruttere lokale fascister som fotsoldater. En betydelig hindring for byråets plan var imidlertid at store deler av Ukrainas befolkning faktisk nærte «få klager» mot russere eller kommunismen. «Konfliktpunkter» mellom russere og ukrainere, som CIA kunne utnytte for å fremme et masseopprør, var få.
Byrået beklaget hvordan «den lange historien med union mellom Russland og Ukraina, som strekker seg nesten ubrutt fra 1654 til i dag», har resultert i at «mange ukrainere» har «adoptert den russiske livsstilen». Dessuten betydde likheten i deres «språk, skikker og bakgrunner», og den «store innflytelsen» fra russisk kultur i Ukraina, at det overveldende flertallet av ukrainere følte «lite nasjonalt fiendskap»
Men CIA fant etterhvert noen kroker å henge sine intriger på. De brukte bl.a. en tidligere OUN-B leder Mykola Lebed. “en velkjent sadist”. Klarenberg inkluderer skannet materiale fra et CIA notat fra 1953, som forklarer hvordan de skulle klare
å skape en kile som kan drives dypere mellom sovjet-russere og ukrainerne, og vil forsterke eksisterende mistanker og motsetninger mellom de to etniske fraksjonene” (min utheving). Dette arbeidet fortsatte de med under hele den kalde krigen ikke minst gjennom NED-støttede organer. [min uthevelse]
2.
Jeg vil tro at språk er helt grunnleggende for folks opplevelse av nasjonal tilhørighet. I områder som har vært en del av Polen i flere hundre år inntil for bare 110 år siden, er det klart at man ikke lenger snakker samme språk som i Russland.
Men det står også klart for meg at mange ukrainere likevel helst snakker russisk. I boka The Tragedy of Ukraine, utgitt 2023, skriver Nikolai Petro:
Men selv om språkundersøkelser kan gi svært forskjellige resultater, finnes det noen få faste mønstre. Når folk blir spurt om hvilket språk de føler seg mest komfortable med å snakke, har det lenge vært en 50/50-fordeling, men når meningsmålerne ber folk velge mellom å fylle ut et skjema på russisk eller ukrainsk, velger over 80 prosent russisk. Dette stemmer overens med andre undersøkelser som viser at 22 prosent av de ukrainske innbyggerne beskriver sine ferdigheter i ukrainsk som «svake». Kanskje det mest overbevisende målet på personlig språkpreferanse i Ukraina i dag er personlig internettbruk, hvor 84 prosent av tekstmeldingene er på russisk.
Selv blant unge mennesker (14-29 år) i Kiev, snakket 50 % bare russisk hjemme, skriver Petro og bruker som kilde: https://www.radiosvoboda.org/a/what-ukrainians-speak-at-home/28994291.html – som finansieres primært av U.S. Agency for Global Media (USAGM) og, særlig etter 2024, av EU.
I noen land (f.eks. Sveits, Belgia) finnes flere likestilte språk. Det går an. Men man har altså valgt en annen linje i Ukraina, og slikt blir det krig av.
Krig er det sannelig blitt, først mellom Østerrike/Ungarn/Tyskland mot bolsjevikene, to ganger. Så fulgte USAs skjulte krig først mot Sovjetunionen, dernest mot Russland (bl.a. med NATO utvidelser). Og nå er hele Europa med i krigen mot Russland. Ukraina er krigens slagmark for tredje gang og har absolutt ingenting å tjene på dette. Ukraina kunne ha levd i fred med to eller flere offisielle språk, religionsfrihet og politisk frihet, men det var noen som ikke ville det slik.