Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: December 2025

Quoth CNN

CNN lied! Just about all the corporate press outlets lied about Iraq, about Libya, about Syria… They are still lying through their teeth about the ongoing genocide in Palestine (all of Palestine, not just Gaza!).

They are lying for dear life to defend EU financial investments (Ponzi scheme?) in Ukraine… etc.

“Lies, lies, lies is all they’ve got!” I am quoting Max Blumenthal.

In Oliver Stone’s take on Big Finance’s ugly war on countries like Venezuela, he makes it eminently clear that the “press”, the corporate media on which we all depend, has VERY MUCH to answer for.

Kiss of death

Today was the great day. The Nobel Peace Prize was formally awarded to the Venezuelan Ms Dracula. If you watch the video in Ben Norton’s article about her, you will hear her promise that Venezuela’s riches are up for grabs, if the USA manages to topple Maduro.

I am talking about a $1.7 trillion opportunity, not only in oil and gas, which is huge, and you know that there are opportunities, because we will open all, upstream, midstream, downstream, to all companies; but also in mining, in gold, in infrastructure, power….

This woman openly supports war against her own country! SBen Norton adds:

Machado stressed that, if Trump and Rubio can help her overthrow Maduro, she would cut Venezuela’s ties with China, Russia, and Iran, and their next plan would be to work with Washington to topple the leftist governments in Nicaragua and Cuba.

So this is what Norway is applauding? What does that make Norway?

To my knowledge handing the Nobel Peace Prize to this creature is the most ignominious official act that has ever been performed by Norway. I may well be wrong; in fact I probably am, because most Norwegians including myself have no idea of what goes on behind the scenes. Investigative journalists in Norway are few and fearful.

Discussing Venezuela’s socialism is an arduous task at the best of times in most NATO countries. NATO was, after all, formed to protect the imperial powers from the Soviet Union, although the USSR did not represent a military threat. (There is a great deal of literature on this score.)

The main danger from the Soviet Union was not military, as we were led to believe, but political: It was very important that we should not be taken in by ideas vaguely reminiscent of “communism. Yet, when the Soviet Union was dissolved, NATO was not.

So we must ask: Who was now being protected? Against what? And Why?

We know about much of USA’s active interference in European politics after the war: Operation Gladio, for instance, and US support of the brutal Greek dictatorship (1967-1974). There are plenty of declassified documents. (See f. inst. David Gibbs: Guide to using declassified documents).

There is no reason to imagine that the US is any less interested in protecting “US interests” now than it has been in the past, though we do not have access to “declassified documents” about current events.

Again, we must ask ourselves: Whose interests are “US interests”? I put to you that they are certainly not mine, probably not yours either.

At any rate, one way of protecting them appears to be by making sure that Venezuela has as few friends as possible. The Western press has been notoriously biased against Venezuelan socialism from day one of Hugo Chavez’s popular coup.

What do we hear about the so-called “democracy” that preceded the Chavez coup? Did the Venezuelan people actually benefit from it? At the time of the El Caracazo, there were no poverty statistics in Venezuela. But the very fact that traffic and business was paralysed by the sheer number of people protesting the price hikes suggests that poverty was indeed very serious. The army was ordered to suppress the protests, and when its massacres had ended, a heading read: “Venezuela obeys the IMF, pays debt with cadavers.” To this day nobody knows how many people were killed. The then Venezuelan government said: 262. Subsequently, hundreds of unmarked graves containing multiple corpses were found.

Yet, Venezuela presented itself as an “oasis”. Caracas was a copy of Miami where some people lived in the lap of luxury while the lives of the majority was as described by Dickens in Bleak House. Chavez changed that! I urge you to see John Pilger’s film The War on Democracy.

Democracy is a badly abused word. Used as an excuse to rape countries, support dictatorships, misappropriate resources, it has become a contradiction in terms. No wonder, then, that President Trump does not even pretend to attach importance to it. In the new National Security Strategy he makes no bones about intending to help himself (and the 1% in USA) to whatever a Latin American country has to offer, by hook or by crook. The document has been dubbed the Donro doctrine in that it considers Latin America USAs back yard.

Trump’s absolute disregard for formerly hyped “values” is highlighted by both the Greyzone and Geopolitical economy in articles about the release from prison of a former Honduran president and convicted drug cartel leader.

However, what Trump is doing is not new. The rape of Latin American and Caribbean countries has been going on for almost as long as the USA has existed. Take Haiti, for instance, conquered by the US in 1915 and occupied for 19 years with enforced racial segregation and violently suppressed rebellions resulting in the death of thousands. This disastrous period was followed by various US-supported dictatorships. You may have read the novel (or seen the film with Elisabeth Taylor):The Comedians by Graham Green, about Papa Doc and his obedient assassins? Papa was followed by an equally unappealing Baby Doc.

Finally, in 1990, Aristide won an apparently free and fair election. Alas, Aristide had some slightly socialist tendencies, so President Clinton put an end to his presidency after only a few months. And things have not improved for Haiti.

Of all the Latin American and Caribbean countries, Haiti was probably the most mistreated, but it was not the only US victim.

We know quite a lot about the coup against the Guatemalan President Jacobo Árbenz, who wasn’t even a socialist. (We know, for inst., about the link between the Dulles brothers and United Fruit.). Everywhere in the area designated by the Monroe Doctrine as USA’s back yard, there was lucrative business for US capitalists, not for the workers nor for other stake holders. To preserve this state of affairs, a number of brutal military coups were carried out under the aegis of USA.

  • 1959‑65 Operation Rough Rider, Operation Mongoose – large‑scale sabotage, subversion, and assassination attempts against Fidel Castro’s regime
  • 1965‑70 Operation Condor, dictatorships (Argentina, Chile, Uruguay, Paraguay, Brazil, Bolivia)
  • 1965‑68 Dominican Intervention (Operation Power Pack) – 22,000 troops landed to prevent perceived communist takeover
  • 1973 Operation Mongoose (continued) – intensified sabotage of Cuban sugar industry
  • 1979 Operation Just Cause (planning stage) – intelligence gathering for eventual 1999 Panama invasion
  • 1980‑84 Iran‑Contra Affair – illegal arms sales to Iran, proceeds to Contras in Nicaragua
  • 1983‑85 Operation Urgent Fury – invasion of Grenada
  • 1985‑87 Operation Phoenix – continuation of anti‑communist paramilitary support in El Salvador
  • 1989‑90 Operation Just Cause – invasion of Panama to depose Manuel  Noriega

But apart from these known coups, a lot of sneaky business has surely been going on that we don’t know much about. There was for instance Marco Rubio’s visit to Equador the other day. I don’t imagine for a moment that he went to enjoy polite conversation over a cup of coffee.

There have been at least two US-backed coup attempts in Venezuela, one in 2002 and the other in 2020. Then there was the unelected Juan Guaido whom the western powers, including Norway, ignominiously decided to consider Venezuela’s president, but who was being investigated by the FBI for aid embezzlement. He is currently still under FBI investigation. He’s in Miami, of course, that’s where upper class Venezuelans feel at home.

When the Western press explains the dramatic immigration flows from Venezuela over the past years, they refer to the disastrous economic policies of the Venezuelan government. This explanation is, however, a very cynical falsehood. The US-imposed economic sanctions, cf. the Lancet, have been strangling the economy and more or less starving the population. For years! One study affirms that sanctions caused 40,000 excess deaths in Venezuela in just one year, from 2017 to 2018.

Not only are the US 1 % and their various puppet presidents determined that a socialist government must not under any circumstances succeed, must not be allowed to inspire neighbouring nations; they are determined to get their hands on Venezuela’s oil and gold, which is precisely what Ms Dracula is promising.

President Trump’s truly hilarious excuse for forcing the USA to engage in extra-judicial killings in international waters and thus turning his country into an international pariah state is that Venezuela’s president is a “narco-terrorist”. The claim is so ludicrous it does not even deserve to be responded to yet Responsible Statecraft made the effort.

My final point is, however, not hilarious. My country’s blessing to Ms Dracula fills me with immeasurable sadness, shame and fear.

Venezuela

Jeg ble forleden skriftlig oppfordret til å høre på Benedikte Bulls “kunnskapsbaserte” uttalelser om Venezuela på Dagsrevyen. Oppfordringen kom fra en som nok mener mine synspunkter avviker for mye fra norske “kunnskapsbaserte” oppfatninger.

Jeg er midlertidig bosatt utenfor Norge og kan derfor ikke høre det omtalte programmet. Jeg vet ingenting om Benedikte Bull utenom det jeg i dag ser på nettet. Jeg forstår at Bull og jeg står på ulike sider av spillebanen hva gjelder årets nobelprisvinner.

Jeg må dessuten spørre: “kunnskapsbasert”?

Jeg hevder ikke at jeg er ideologisk nøytral i utenrikspolitiske spørsmål. Tvert imot. Det jeg hevder er at ingen er nøytral. Enten vi mener å vite hva vi snakker om eller ikke, har vi gjerne noen ideologiske ankere som holder oss mer eller mindre på plass innen et relativt begrenset område. Det gjelder meg og det gjelder Benedikte Bull. Så gjerne som vi skulle ønske vi var nøytrale, er nøytralitet rett og slett ikke mulig.

Mange mener for eks. at frihandel i henhold til WTO-regler sikrer ikke-diskriminering, lik behandling av alle handelspartnere og er derfor av det gode. Mange andre, særlig i det globale sør (som omfatter størstedelen av verdens befolkning), hevder at reglene er langt fra ikke-diskriminerende og at de hindrer utvikling i tidligere koloniland. Begge disse standpunktene er ideologiske.

Den venezolanske Maria Corina Machado går mer enn alminnelig langt i å tilby utenlandske investorer ubegrenset tilgang til Venezuelas rikdom. Jeg antar at mange, kanskje de fleste, nordmenn ville rynke på nesen av slik hemningsløs neoliberalisme.

Mange mener at dersom et lands innbyggere ikke får putte en stemmeseddel i en valgurne hvert fjerde eller femte år (og i henhold til våre regler), så er landet ikke demokratisk, og da har vi – de flinke demokratiske landene – anledning til å intervenere, om nødvendig med sanksjoner.

Hensikten med sanksjoner er at befolkningen i det rammede landet skal styrte sin egen regjering og erstatte den med en regjering vi liker.

Andre, som det medisinske tidsskriftet the Lancet, påviser at USAs økonomiske sanksjoner, som forøvrig i de fleste tilfeller er folkerettsstridige, dreper hundretusener hvert år, inkludert 40 tusen bare i Venezuela i løpet av året 2017-2018. Sanksjoner fører dessuten til dramatiske flyktningestrømmer.

Jeg antar at Benedikte Bull stiller seg meget kritisk til tortur. Det gjør også jeg, og det er nok dessverre sant at det forekommer tortur i Venezuelas fengsler. Men det tortureres langt flere av sult og sakte død pga av sykdommer som kunne ha vært behandlet om ikke sanksjonene hadde blokkert medisiner og medisinsk utstyr.

En annen sak er at sanksjoner sjeldent fører til at landets ledelse blir erstattet med et demokrati.

Jeg vil gjerne si noen ord om demokrati som Benedikte Bull og de fleste nordmenn er så opptatt av. Jeg er muligens naiv, men jeg tror Norge fortsatt er relativt demokratisk, selv om det er så som så med pressefrihet i landet. Men mange land hvor stemmeurner jevnlig tas i bruk, er ikke like demokratiske.

Hva skal vi for eks. si om Storbritannia, hvor folk straffeforfølges som “terrorister” for sivil ulydighet mot bedrifter som sender våpen til en stat som i likhet med Nazi-Tyskland begår folkemord? Nylig leste jeg at man nå kan bli straffeforfulgt som “terrorist” dersom man verbalt forsvarer nevnte aktivister. Strafferammen for “proscribed organisations support” er 13 år.

Storbritannia tilhører ikke mitt interesseområde, men Øivind Bratberg ved UiO kan sikkert forklare hvorfor Storbritannia alltid ledes av ett av to partier, som for tiden kun støttes av 21% (Labour) og 17% (Tories). Kan han forklare hvorfor og hvordan disse partiene kan tillate seg å se så totalt bort fra velgernes uttalte krav, nemlig vern mot det raske forfallet i helsevesen og levestandard? Jeg lurer på om det går mot folkeopprør i Storbritannia hvor ca. 1 av 6 personer lever i “absolutt fattigdom (“ikke i stand til å dekke primærbehov som mat, klær, bolig”).

USA er langt, langt fra demokratisk! De folkevalgte og presidenten er kjøpt og betalt og bryr seg katten om hva deres velgere mener. Det har vi sett gang på gang, så jeg skal ikke bruke min og leseres tid og krefter på å dokumentere påstanden. Men USA har en stor fri presse og en såkalt “First Amendment” som de er mektig stolte av, som beskytter fri presse. Den frie pressen later til å klare seg utmerket, ved hjelp av reklame og givere. Derimot går det riktig så dårlig med konsernpressen.

Den frie pressen i USA omfatter hummer og kanari – hele poenget med “fri” er jo nettopp at det er rom for alt mulig, inkludert synspunkter vi kaller “brune”. Men den omfatter også “seriøse” nyhetsformidlere av høy kvalitet.

En av de første frie nettavisene i USA var Consorcium News, som ble stiftet av stjernejournalisten Robert Parry, som avslørte den såkalte Iran-Contra skandalen. CN er enda viktig, siden de som skriver der, for det meste er systemkritiske etterforskende journalister som ikke lenger får uttrykke seg fritt i konsernpressen, nettopp fordi de er systemkritiske.

En annen systemkritiker er Glenn Greenwald. Han foretrekker å uttrykke seg muntlig, på et program han kaller System Update.

Mistilliten til konsernpressen i USA, har ikke nådd Norge, hvor man enda leser de gode gamle avisene og Klassekampen (som ikke lenger er den gode gamle Klassekampen). Man lytter enda til Dagsrevyen og vil helst ikke vite at det finnes en annen verden der ute, bortenfor den som presenteres av vår vernende konsern- og statsmedia.

Selv Reuters, som jo i høyeste grad må betraktes som “konsern-presse” mer enn antyder at Maria Corina Machado går over streken i sin iver etter å bli Venezuela’s neste president, at hun faktisk med stor tyngde har hevdet at Venezuelas Maduro er en sikkerhetstrussel mot USA. Denne absurde påstanden kan ligge til grunn for de avskyelige drapene begått av USA i internasjonale farvann siden september. Den frie systemkritiske pressen i USA har for lengst demontert Trumps påstander om farene fra Venezuela. Men først i en artikkel av 3. desember valgte Responsible Statecraft (som ikke er helt fri, men “partipolitisk uavhengig”) å ta definitivt avstand fra påstandene matet til Trump av Machado.

Staten Norge må balansere mellom opinion innenlands og press utenfra. Sympati med Palestina har vært sterk i Norge i flere årtier. Også Cuba nyter godt av venstresidens beskyttelse. Norske myndigheter har tydeligvis klart å formidle til USAs myndigheter at det ville ha uheldige følger å motarbeide borgernes støtte til Palestina og Cuba.

Venezuela vekker imidlertid liten interesse i Norge og omtales så godt som uimotsagt som et fælt diktatur.

Men Venezuela har i det minste én norsk støttespiller, og det er lille meg. Maduro er nok ikke min yndlingspolitiker, men Chavez var en helt så god som noen. Det folk ikke vet når de sutrer om mangelen på demokrati i det stakkars oljerike landet, er at det i 1989 hadde hatt demokrati i 3 årtier, da en lenge tikkende gjeldsbombe gikk av. Følgende sitat er fra en artikkel fra 1989

Hadde ikke regjeringen innført prisøkningene, sa [president Carlos Andres] Perez fredag, ville den ikke hatt noen sjanse til å få 4,8 milliarder dollar i lån fra IMF. Han koblet den sivile uroen direkte til Venezuelas utenlandsgjeld på 33 milliarder dollar, og sa at rentebetalinger tok 70 prosent av oljeinntektene og undergravde landets evne til å forsørge sine 18 millioner innbyggere.

Hva slags demokrati er det, spør jeg, som i et slaraffenland lar de fattige unngjelde for de rikes eksesser. Caracas hadde lenge vært kjent som de rikes “oase”, en kopi av Miami. Resultatet av prisøkningene for kollektivtransport, brød, strøm osv. var protester og opptøyer, som beskrevet i denne lille videoen: El Caracazo.

Som en annen artikkel fra 1989 uttrykker det: “Venezuela adlyder IMF, betaler gjelda med kadavre.” I årene som fulgte fant man hundrevis av umerkede fellesgraver.

Resultatet ble, som filmen El Caracazo påstår: Hugo Chavez og hans “bolivarianske revolusjon”. Han er til denne dag elsket av latinamerikanske sosialister og hatet av neoliberalere, og det er dessverre sistnevnte som dominerer mediabildet i vesten. Derfor vil jeg varmt anbefale John Pilger’s viktige film The War on Democracy som han før sin død la ut i “public domain”

Jeg er nemlig ikke sikker på at norske avislesere får anledning til å forstå hvor kvelende “the rules-based order” er for det globale sør, som vi rett og slett hindrer i å utvikle egen industri. med bl.a. WTO-regler, gjeldsslaveri og SAPs.

Avslutningsvis vil jeg hevde at det er absolutt ingenting som tyder på at USA er bedre for Latinamerika nå enn på 70-tallet da Norges ambassadør i Chile var knallbegeistret for Pinochet. Den norske venstresiden var fortvilet over Chiles skjebne, så den litt for entusiastiske ambassadøren ble kalt hjem og erstattet med Frode Nilsen. Argentinas skjebne under det USA-støttede diktaturet brød venstresiden seg ikke om – men der ble det drept 30 tusen, 10 ganger flere enn i Chile. Der lever forresten over 50 % av befolkningen i fattigdom nå i 2025!

Men norsk presse bryr seg nok ikke om det heller.

Jeg ser ingen grunn til at pressen skal være taus om drepende urett, uansett hvor eller av hvem det uretten begås. Også dette er et ideologisk standpunkt som flertallet nordmenn antakelig ikke deler.

© 2026 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑