Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: June 2025

Something else

Let me start with a digression.
—What do you mean, digression! Digression from what?

So, ok, maybe the correct term isn’t “digression”, but I want to start by pointing out something that has nothing do with today’s topic.

I live in the northern hemisphere. We use thick winter clothing six months a year. You may, or may not, know what “thick winter clothing” means. I’d better spell it out: woollen sweaters, wind breakers, thermals, puffer jackets and coats, knitted hats, boots… and scarves. Lots and lots of scarves, not because we need to wear many at the same time, but because they serve as accessories in addition to providing warmth and bursts of colour, which we badly need, because there is hardly any natural light in winter, hence no colour. Forget about the fairytale landscapes of Christmas cards: Winters are dull. Period.

So most of us living here prefer summer to winter. So did I until recently. However, only in winter can I wear my large, very warm, red and white Palestinian scarf. That scarf is a scream, a silent protest, a reminder to those who are as aware as I am of what is going on, but who “cannot bear to think about it”.

Mind you, I do – I really do – understand that they cannot bear to think about it. It is so very much worse than all the evils we have read about in fairytales or seen even in Hollywood films. “We are powerless,” they say. And of course, they are right because Norway is, to all intents and purposes, an occupied country. Norwegians don’t like it when I say that, but we are only 5 million people here, and the USA has 12 military bases on our soil. Could we militarily defend Gaza? We have no independent armed forces. None. We are just part of NATO, and NATO is USA’s European arm, to deploy as it sees fit, against Russia, Afghanistan, Libya., … AND PALESTINE: What would we do. for example, if the US were to invade Greenland?

I am actually looking forward to winter, when I shall once more don my large, very warm, red and white Palestinian scarf. That scarf, that blessed scarf – just thinking about it evokes the very real memory of its softness against my skin – is not only a scream; it is my pitchfork!

I have, I admit, a pitchfork, a real one, that is. It hangs from a dedicated hook in my tool shed. A lot of Norwegians have pitchforks in their tool sheds. Let me tell you, in case you didn’t know: Pitchforks are murder weapons. However, unlike the murder weapon, HUNGER, employed by Israel (USA’s “aircraft carrier ” in the Middle East), pitchforks kill only one person at a time. Norwegians are not, unlike most US congressmen and most Israelis, a murderous tribe.

Nor am I a murderous person. But I want to hurt USA’s aircraft carrier Israel. I want to hurt USA. I promise I shall never again, ever, EVER buy anything I know has been produced by Israel or the USA. But I shall not murder.

I shall just wear my large, very warm, red and white Palestinian scarf and imagine that it is a pitchfork against the USA and its 800 military bases all over the world and its crippling sanctions, and its bigotry and hypocrisy and… and…

Now, for today’s topic:

Look up the Koran, 2.62. Neither the Iranians nor the Palestinians are “antisemitic”! If I were to write a book of doctrine, it might consist of only one sentence:

Thou shalt judge men and women by their deeds,
not by their religion or the colour of their skin.

Then what?

So the US finally attacked Iran, as most of us knew it would, sooner or later; the attack was inevitable. Not only due to pressure from the Israel lobby and the military-industrial complex, but also because the US has every reason to fear that BRICS will undercut US supremacy.

I woke up with a start in the middle of the night 21-22 June, and knew at once that now, just now, it had happened: the US had bombed Iran (even though Trump had stated, just two days earlier, that he would give Iran two weeks to mull their fragile position).

I will not dwell upon the consequences for the USA. I will not speculate about who will be the “winner”.

What is certain, though, is that the winner will not be the US – if for no other reason because the USA hasn’t won a single war since I was born. (Actually, that is not quite true: I urge you to listen to the historian David Gibbs explain how the US “won” the Kosovo War in 1999.)

Israel will not be the winner either. Israelis are roughly 8 million. As we have learnt from Tucker Carlson, Iran has a population of 92 million, lots and lots of mountains and tremendous pride. In fact, Israel has already suffered considerable damage.

We do not know how Israel’s neighbouring states will react, and to what extent authoritarian US-backed regimes will be able to restrain angry pro-Palestinian populations. After all, the Shiite Iranians supported the Sunni Palestinians, which the US-backed Sunni regimes did not. A lot of people must be very angry.

Iran will, of course, suffer more than bears thinking about. Iran has now been subjected to unprovoked attacks by two nuclear powers. Iran is not a nuclear power. I repeat: Iran is not a nuclear power! But pulverising countries is one of the things the US and Israel seem to find particularly enjoyable.

Moreover, World of Warcraft is not the only US forte. Geopolitical analysts tend to forget the tremendous soft power wielded by the US. Decades of Hollywood, jazz, popular music, Microsoft, Google Search, Netflix and HBO, etc., etc. and etc. dampen the sense of outrage that should have brought citizens of the world to the very doorsteps of their presidents’, kings’ and prime ministers’ dwellings. Citizens of the world should be loudly clamouring against the madness of launching the preliminaries of a new world war. We have been drugged into a state of numbness, and are blind and deaf to the mendacity of US narratives. Here, there and almost everywhere, we are under the sticky thumb of the US entertainment industry.

Iran has been coveted by the USA for a very long time. See the brief clip of General Wesley Clark (interviewed on Democracy Now in 2007). Wesley Clark is an extremely charming man, it seems, and he was considering running for president again when this interview took place. You might also listen to his amusing account, from 22 to 25 minutes into the full interview about plans for the invasion of Haiti. An exceptionally charming, I repeat, and dangerous man, with a wonderful sense of humour.

There are those who maintain that Israel is running the USA. There are others who maintain that “defence” of Israel is merely a pretext.

As the economist Michael Hudson puts it:

The motivation for the attack on Iran has nothing to do with any attempt by Iran to protect its national sovereignty by developing an atom bomb. The basic problem is that the United States has taken the initiative in trying to pre-empt Iran and other countries from breaking away from dollar hegemony and U.S. unipolar control.

So if you think that the cessation of hostilities between USA/Israel and Iran is anything but temporary, think again. Israel agreed to the ceasefire only to catch its breath. The war has just barely begun.

Meanwhile, back at base camp, what the EU will do is anybody’s guess. Europe has for some time seemed suicidal. European leaders are determined to engage in military Keynesianism. Nobody quite understands why. True, Chancellor Merz appears to be a perfect idiot. P.M. Starmer also appears to be a perfect idiot. But surely they are surrounded by teams of advisers, highly educated specialists?

I find David Gibbs’ take on the matter very interesting. The EU and Europe, he explains in the conversation referred to above, lost their independence during the Kosovo war of 1989-1990. It is not news to me to learn that most European states, including my own country, are US vassals. And it should not be news to me to learn that in a vassal state, even historians, political (and other) scientists, and journalists must spend much of their professional life genuflecting in the emperor’s anteroom. Confer the recent White House pressure on even the most prestigious US universities. In Debate on the CIA and Academe, David Gibbs offers valuable insight into how and why academia refrains from pointing out cracks in foreign policy narratives, about which there is a wealth of available information for those who have access to the sources.

I decided to check David Gibbs’s sources on the Kosovo War, and have taken a long look at his 2009 book “First Do No Harm: Humanitarian Intervention and the Destruction of Yugoslavia”, which I recommend. I find his documentation compelling.

I know my compatriots, and maybe your compatriots, too, want to believe that we are on the right side in a battle between good and evil and that NATO is defending us in that battle. I have long suspected that we are being misled and that US foreign policy is not, and has never been about good versus evil.

Blessings of ridicule

I wonder when I last listened to a comedian. It’s been years, I think. Maybe I haven’t heard of the right comedians, the comedians for me, that is. George Carlin is no longer, and I know of no one who has taken his place.

Most comedians I stumble across on the rare occasions when I turn on my TV are just “silly”; to my mind at least. Not that I don’t appreciate silliness. I have a silly dog, and she makes me laugh out loud even in public places. I don’t need silly comedians who are unable to make me laugh even alone in the shower.

But today I happened, by pure accident, to listen to … No, let me explain. I was reading Jeffrey Sachs, “Stop Netanyahu Before He Gets Us All Killed” and suddenly the scene shifted – I must have done something – at any rate, suddenly, I was faced with John Steward, and John Steward was screaming. That definitely caught my attention.

So I listened to him for a while. And I was able to laugh! Yes! Because he was screaming and targeting what I abhor, warmongering.. In my mind, I thanked him.

I leave it there, for now, not because I believe John Steward deserves the last word – I really know nothing about him – but because ridicule is so powerful a weapon. In geopolitics, the weapon of ridicule has been all but forgotten.

Peter Pan-syndromet

Natt til i går ble Iran utsatt for et stort israelsk bombeangrep.

Verdens ledere ba “partene besinne seg”. Det betyr i klartekst at den ene parten (Iran) bes ydmykt akseptere at den andre parten har tatt seg til rette. Det tror jeg faktisk ikke Iran vil gå med på. Israel har jo lenge ønsket å føre Iran tilbake til stenalderen, og vil fortsette å gå inn for det uansett hva Iran gjør eller ikke gjør.

Når Iran går til motangrep, vil USA komme Israel til unnsetning, dvs. aktivt delta i videre angrep mot Iran. Slik er det, og slik har det alltid vært, til tross for at USAs støtte til Israel skader USAs omdømme og interesser. En krig med Iran er derfor noe Trump ikke ønsker.

Jeg tror at vi her i Norge har overvurdert USAnske presidenters makt. Jo, de oppfører seg som allmektige keisere, men det viser seg at de må samarbeide, enten de vil eller ei, med stadig mektigere interessegrupper. I utenrikspolitikken er det særlig den såkalte “Israel-lobbyen” og apparatet rundt våpenprodusentene (“military-industrial complex”) som gjør seg gjeldende. Våpenprodusentene trenger kriger (“forever wars”) for å få avsetning for sine kampfly, ballistiske missiler, osv.

Israel-lobbyen, på sin side, er riktignok sammensatt av hummer og kanari, men later til å ha total kontroll over begge partiene i kongressen. Kongressen er rett og slett blitt et sionistisk organ.

Hva er sionisme? I USAs kongress innebærer sionisme nå uforbeholden støtte til alt Israel og Netanyahu måtte finne på for å utrydde palestinere, okkupere nye landområder, fastholde middelaldersk rasediskriminering, angripe naboland og gjennomføre attentater mot personer i fjerne land. Også i USAs statsapparat står sionismen sterkt. Jeg antar at sionisme har sterkere kort på hånden nå enn noensinne før, til tross for – ja, jeg må gjenta det – til tross for at Trump faktisk ikke ønsker krig mot Iran.

Tenk om norske stortingsmenn og -kvinner skulle få betalt for å stemme for Norges deltakelse i militære operasjoner mot Iran. Tenk om ledelsen i våre etterretningsorganer var sionister. Er det utenkelig, sier du? Kanskje det, men slik er det altså i USA.

Palantir er et privat firma som driver med etterretning. Palantir er overalt. Det produserer og selger AI-baserte overvåkings- og etterretnings-løsninger til høystbydende, også til norsk politi, som visstnok avbrøt avtalen etter noen år. USA har privatisert (“outsourced”) stadig mer av sitt etterretningsarbeid, og Palantir, har nå adgang til de aller fleste personopplysningsregistre i landet. Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at Palantir kan være et uhyre effektivt våpen mot dissidenter.

Palantir ble skapt av Peter Thiel, som er sionist på sin hals, og Alex Karp, selskapets toppsjef. Sistnevnte har for øvrig et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Karp er overbevist om at USA er berettiget i å bruke absolutt alle midler for å bevare sitt globale overherredømme. Vi i vesten er nemlig bedre enn de andre. “The West is obviously superior“. Personlig lurer jeg på om mannen er en smule gal.

Palantir er som sagt et aksjeselskap. I likhet med andre aksjeselskap trenger det kunder, oppdrag. De næringsmedia som Palantir vokser seg stor og sterk på, er krig og sosiale konflikter. I likhet med den private militære organisiasjonen (“contractor”) Blackwater, nå omdøpt til Constellis, som arbeider på oppdrag for CIA, er Palantir ikke interessert i å dempe konfliktnivåer. Tvert i mot. Om konflikter på hjemmebane er konfekt for bedriften, som i stor stil har bidratt til utvisninger fra universiteter og massedeportasjoner fra landet, så er konflikten i Midtøsten et 6-retters luksusmåltid. Drapslister (“hit lists”) er noe selskapet visstnok er særlig gode på. Medvirket Palantir også i drapet på flere militære ledere og vitenskapsmenn i Iran i går natt?

Hva blir så Norges rolle i den kommende krigen? Ja. jeg hørte Bart Eide oppfordre til fortsatte forhandlinger. Men nei, jeg tror ikke Iran kan gå med på USAs krav. De er så urimelige at ikke noe land med respekt for seg selv ville kunne bøye seg for dem. Dette vet Bart Eide utmerket godt.

Bart Eides jobb er å la Ola og Kari forbli i drømmelandet enda en stund til, ja, så lenge som mulig. Det eneste vi trenger å vite, fra Bart Eides ståsted, er at USA vil passe på oss når russerne kommer. Bart Eides jobb er å late som om Norge enda er et selvstendig land med en selvstendig utenrikspolitikk. Når Israel med USAs hjelp bomber Iran tilbake til stenalderen, slik de pleier å gjøre med land de ikke liker, må Bart Eide ta oss inn i eventyrkroken og fortelle om tusser og troll, og om snille kloke Askeladden.

Vårt bilde av USA, det snille gode landet som beskytter oss mot trollene, er skapt av Hollywood, godt hjulpet av norske utenriksministre og norsk presse. Vi befinner oss altså i Peter Pan landet for dem som ikke vil bli voksne; for dem som ikke orker å se at det – for eksempel – faktisk er USA som finansierer og bevæpner og altså muliggjør det uhyrlige folkemordet av det palestinske folket og den kommende krigen mot Iran.

Heinous derangement

For months, commentators and geopolitical analysts have been biting their nails, fearing that the Zionist lobby would be able to prevail upon the US president to support the Israeli wish to annihilate Iran.

For months, US presidents – first Biden, then Trump – have stood their ground. Now, however, the US is withdrawing personnel from all the countries in the Middle East. It looks as though the lobby of the deranged will succeed. Trump is, after all, a weak president, while the military-industrial complex is anything but. And Israel does, after all, have “the Bomb”.

So maybe, the Evangelists and the ultra-orthodox Jews will at long last see an end to their earthly tribulations, as they reach Wagnerian suicidal orgasms enjoying Armageddon.

Idiots!

Akk

Glenn Diesen er blitt presset til å trekke seg fra valgkampen som representant for partiet FOR.

Når en som stiller til valg som stortingsrepresentant anklages foran hele nasjonen og i beste sendetid,
(a) først for muligens å være “en betalt agent for” og
(b) deretter for helt bestemt å være en “nyttig idiot for”
Norges for tiden verste fiende, da skjønner jeg at han/hun må trekke seg.

Glenn Diesen er relativt ung og har sikkert barn. Jeg får frysninger ved tanken på hva familien hans utsettes for, siden anklageren i et av NRKs mest besøkte programmer var ingen ringere enn den forrige regjeringens utenriksminister.

Ine Eriksen Søreide er altså en dame som har vært utenriksminister og som later som om hun ikke aner hvorfor Ukraina er blitt angrepet av russiske tropper. Er det virkelig blitt slik at våre statsråder er like uvitende som (jeg nevner ingen navn) deres kollegaer i USA? Helt siden 1950-tallet har USA-presidenter og statsråder underholdt oss med sin formidable uvitenhet og like formidable kynisme.

Jeg er gammel nok til å ha opplevd flere tiår av USAs utenrikspolitiske sirkus. Ine Eriksen Søreide er riktignok ikke like gammel. Men hun kan vel lese? Det forventes at noen som har et så ansvarsfullt embete som hun hadde, faktisk setter seg inn i ting og tang.

Jeg må rett og slett spørre: Hvorfor er Ine Eriksen Søreide villig til å risikere at nordmenn setter spørsmålstegn ved presse- og informasjonsfriheten i landet sitt? Den informasjonen som Glenn Diesen har samlet gjennom sin årelange forskning er nærmest bannlyst fra norsk presse men tilgjengelig og viden kjent i mange andre land. Hvorfor møter Ine Eriksen Søreide informasjon med sjikane?

Terje Alnes har logget noen av argumentene Ine Eriksen Søreide brukte mot informasjonen FOR prøvde å formidle på “Debatten” på NRK:

  • reinspikka tøv
  • de har slukt den russiske propagandaen rått
  • de videresender russisk propaganda i beste sendetid på NRK
  • innholdet er helt uten rot i virkeligheten
  • alle som ser dette skjønner veldig godt at dere snakker reinspikka tull
  • dere har ingen argumenter for det dere mener
  • historien viser at dere er som å høre ekko av propagandaen fra Moskva
  • dere er nyttige idioter for en politikk som Russland ønsker skal få fotfeste i Europa
  • Russland bruker dere fordi de ønsker å skape splittelse og polarisering

Terje Alnes, skriver videre.

Samtidig hadde Søreide et kroppsspråk som underbygget «argumentasjonen», der hun himlet med øynene og smilte hånlig av motparten. Denne høytstående representanten for det politiske Norge viste seg ikke i stand til å imøtegå motstanderen på en saklig måte, sannsynligvis fordi hun mangler kunnskap. Derfor saboterte hun i praksis debatten med et forsøk på å idiotforklare motparten, en kjent hersketeknikk.

Terje Alnes er saklig.

Jeg klarer ikke være saklig når jeg er sint, og nå er jeg – det må jeg innrømme – alvorlig sint. Jeg må derfor rett og slett spørre, slik Ine Eriksen Søreide mer enn spurte: Er hun kjøpt og betalt? Av USAs våpenindustri? Av NED? Av Atlantic Council? Kanskje burde PST ta en kikk på hennes konti i inn- og utland.

© 2026 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑