Jeg ble forleden skriftlig oppfordret til å høre på Benedikte Bulls “kunnskapsbaserte” uttalelser om Venezuela på Dagsrevyen. Oppfordringen kom fra en som nok mener mine synspunkter avviker for mye fra norske “kunnskapsbaserte” oppfatninger.
Jeg er midlertidig bosatt utenfor Norge og kan derfor ikke høre det omtalte programmet. Jeg vet ingenting om Benedikte Bull utenom det jeg i dag ser på nettet. Jeg forstår at Bull og jeg står på ulike sider av spillebanen hva gjelder årets nobelprisvinner.
Jeg må dessuten spørre: “kunnskapsbasert”?
Jeg hevder ikke at jeg er ideologisk nøytral i utenrikspolitiske spørsmål. Tvert imot. Det jeg hevder er at ingen er nøytral. Enten vi mener å vite hva vi snakker om eller ikke, har vi gjerne noen ideologiske ankere som holder oss mer eller mindre på plass innen et relativt begrenset område. Det gjelder meg og det gjelder Benedikte Bull. Så gjerne som vi skulle ønske vi var nøytrale, er nøytralitet rett og slett ikke mulig.
Mange mener for eks. at frihandel i henhold til WTO-regler sikrer ikke-diskriminering, lik behandling av alle handelspartnere og er derfor av det gode. Mange andre, særlig i det globale sør (som omfatter størstedelen av verdens befolkning), hevder at reglene er langt fra ikke-diskriminerende og at de hindrer utvikling i tidligere koloniland. Begge disse standpunktene er ideologiske.
Den venezolanske Maria Corina Machado går mer enn alminnelig langt i å tilby utenlandske investorer ubegrenset tilgang til Venezuelas rikdom. Jeg antar at mange, kanskje de fleste, nordmenn ville rynke på nesen av slik hemningsløs neoliberalisme.
Mange mener at dersom et lands innbyggere ikke får putte en stemmeseddel i en valgurne hvert fjerde eller femte år (og i henhold til våre regler), så er landet ikke demokratisk, og da har vi – de flinke demokratiske landene – anledning til å intervenere, om nødvendig med sanksjoner.
Hensikten med sanksjoner er at befolkningen i det rammede landet skal styrte sin egen regjering og erstatte den med en regjering vi liker.
Andre, som det medisinske tidsskriftet the Lancet, påviser at USAs økonomiske sanksjoner, som forøvrig i de fleste tilfeller er folkerettsstridige, dreper hundretusener hvert år, inkludert 40 tusen bare i Venezuela i løpet av året 2017-2018. Sanksjoner fører dessuten til dramatiske flyktningestrømmer.
Jeg antar at Benedikte Bull stiller seg meget kritisk til tortur. Det gjør også jeg, og det er nok dessverre sant at det forekommer tortur i Venezuelas fengsler. Men det tortureres langt flere av sult og sakte død pga av sykdommer som kunne ha vært behandlet om ikke sanksjonene hadde blokkert medisiner og medisinsk utstyr.
En annen sak er at sanksjoner sjeldent fører til at landets ledelse blir erstattet med et demokrati.
Jeg vil gjerne si noen ord om demokrati som Benedikte Bull og de fleste nordmenn er så opptatt av. Jeg er muligens naiv, men jeg tror Norge fortsatt er relativt demokratisk, selv om det er så som så med pressefrihet i landet. Men mange land hvor stemmeurner jevnlig tas i bruk, er ikke like demokratiske.
Hva skal vi for eks. si om Storbritannia, hvor folk straffeforfølges som “terrorister” for sivil ulydighet mot bedrifter som sender våpen til en stat som i likhet med Nazi-Tyskland begår folkemord? Nylig leste jeg at man nå kan bli straffeforfulgt som “terrorist” dersom man verbalt forsvarer nevnte aktivister. Strafferammen for “proscribed organisations support” er 13 år.
Storbritannia tilhører ikke mitt interesseområde, men Øivind Bratberg ved UiO kan sikkert forklare hvorfor Storbritannia alltid ledes av ett av to partier, som for tiden kun støttes av 21% (Labour) og 17% (Tories). Kan han forklare hvorfor og hvordan disse partiene kan tillate seg å se så totalt bort fra velgernes uttalte krav, nemlig vern mot det raske forfallet i helsevesen og levestandard? Jeg lurer på om det går mot folkeopprør i Storbritannia hvor ca. 1 av 6 personer lever i “absolutt fattigdom (“ikke i stand til å dekke primærbehov som mat, klær, bolig”).
USA er langt, langt fra demokratisk! De folkevalgte og presidenten er kjøpt og betalt og bryr seg katten om hva deres velgere mener. Det har vi sett gang på gang, så jeg skal ikke bruke min og leseres tid og krefter på å dokumentere påstanden. Men USA har en stor fri presse og en såkalt “First Amendment” som de er mektig stolte av, som beskytter fri presse. Den frie pressen later til å klare seg utmerket, ved hjelp av reklame og givere. Derimot går det riktig så dårlig med konsernpressen.
Den frie pressen i USA omfatter hummer og kanari – hele poenget med “fri” er jo nettopp at det er rom for alt mulig, inkludert synspunkter vi kaller “brune”. Men den omfatter også “seriøse” nyhetsformidlere av høy kvalitet.
En av de første frie nettavisene i USA var Consorcium News, som ble stiftet av stjernejournalisten Robert Parry, som avslørte den såkalte Iran-Contra skandalen. CN er enda viktig, siden de som skriver der, for det meste er systemkritiske etterforskende journalister som ikke lenger får uttrykke seg fritt i konsernpressen, nettopp fordi de er systemkritiske.
En annen systemkritiker er Glenn Greenwald. Han foretrekker å uttrykke seg muntlig, på et program han kaller System Update.
Mistilliten til konsernpressen i USA, har ikke nådd Norge, hvor man enda leser de gode gamle avisene og Klassekampen (som ikke lenger er den gode gamle Klassekampen). Man lytter enda til Dagsrevyen og vil helst ikke vite at det finnes en annen verden der ute, bortenfor den som presenteres av vår vernende konsern- og statsmedia.
Selv Reuters, som jo i høyeste grad må betraktes som “konsern-presse” mer enn antyder at Maria Corina Machado går over streken i sin iver etter å bli Venezuela’s neste president, at hun faktisk med stor tyngde har hevdet at Venezuelas Maduro er en sikkerhetstrussel mot USA. Denne absurde påstanden kan ligge til grunn for de avskyelige drapene begått av USA i internasjonale farvann siden september. Den frie systemkritiske pressen i USA har for lengst demontert Trumps påstander om farene fra Venezuela. Men først i en artikkel av 3. desember valgte Responsible Statecraft (som ikke er helt fri, men “partipolitisk uavhengig”) å ta definitivt avstand fra påstandene matet til Trump av Machado.
Staten Norge må balansere mellom opinion innenlands og press utenfra. Sympati med Palestina har vært sterk i Norge i flere årtier. Også Cuba nyter godt av venstresidens beskyttelse. Norske myndigheter har tydeligvis klart å formidle til USAs myndigheter at det ville ha uheldige følger å motarbeide borgernes støtte til Palestina og Cuba.
Venezuela vekker imidlertid liten interesse i Norge og omtales så godt som uimotsagt som et fælt diktatur.
Men Venezuela har i det minste én norsk støttespiller, og det er lille meg. Maduro er nok ikke min yndlingspolitiker, men Chavez var en helt så god som noen. Det folk ikke vet når de sutrer om mangelen på demokrati i det stakkars oljerike landet, er at det i 1989 hadde hatt demokrati i 3 årtier, da en lenge tikkende gjeldsbombe gikk av. Følgende sitat er fra en artikkel fra 1989
Hadde ikke regjeringen innført prisøkningene, sa [president Carlos Andres] Perez fredag, ville den ikke hatt noen sjanse til å få 4,8 milliarder dollar i lån fra IMF. Han koblet den sivile uroen direkte til Venezuelas utenlandsgjeld på 33 milliarder dollar, og sa at rentebetalinger tok 70 prosent av oljeinntektene og undergravde landets evne til å forsørge sine 18 millioner innbyggere.
Hva slags demokrati er det, spør jeg, som i et slaraffenland lar de fattige unngjelde for de rikes eksesser. Caracas hadde lenge vært kjent som de rikes “oase”, en kopi av Miami. Resultatet av prisøkningene for kollektivtransport, brød, strøm osv. var protester og opptøyer, som beskrevet i denne lille videoen: El Caracazo.
Som en annen artikkel fra 1989 uttrykker det: “Venezuela adlyder IMF, betaler gjelda med kadavre.” I årene som fulgte fant man hundrevis av umerkede fellesgraver.
Resultatet ble, som filmen El Caracazo påstår: Hugo Chavez og hans “bolivarianske revolusjon”. Han er til denne dag elsket av latinamerikanske sosialister og hatet av neoliberalere, og det er dessverre sistnevnte som dominerer mediabildet i vesten. Derfor vil jeg varmt anbefale John Pilger’s viktige film The War on Democracy som han før sin død la ut i “public domain”
Jeg er nemlig ikke sikker på at norske avislesere får anledning til å forstå hvor kvelende “the rules-based order” er for det globale sør, som vi rett og slett hindrer i å utvikle egen industri. med bl.a. WTO-regler, gjeldsslaveri og SAPs.
Avslutningsvis vil jeg hevde at det er absolutt ingenting som tyder på at USA er bedre for Latinamerika nå enn på 70-tallet da Norges ambassadør i Chile var knallbegeistret for Pinochet. Den norske venstresiden var fortvilet over Chiles skjebne, så den litt for entusiastiske ambassadøren ble kalt hjem og erstattet med Frode Nilsen. Argentinas skjebne under det USA-støttede diktaturet brød venstresiden seg ikke om – men der ble det drept 30 tusen, 10 ganger flere enn i Chile. Der lever forresten over 50 % av befolkningen i fattigdom nå i 2025!
Men norsk presse bryr seg nok ikke om det heller.
Jeg ser ingen grunn til at pressen skal være taus om drepende urett, uansett hvor eller av hvem det uretten begås. Også dette er et ideologisk standpunkt som flertallet nordmenn antakelig ikke deler.
